Gunilla Süssmann: Tockà. Klaververk av Rachmaninov og Skrjabin NMA
Süssmann spiller annerledes. Rachmnaninovs sonate nr. 2 i b-moll er et stort anlagt og brusende romantisk verk. Men Süssmann overdramatiserer ikke, jeg vil heller si at hun underdriver.
Hun vil ikke opp på Rachmaninovs høye vulkanske fjelltopper. Hun tar det hele ned, og vil skape intimitet. Lyden er kontant, tett og nær, og hun lar ikke Rachmaninovs utbrudd få utløp særlig lenge før hun lukker oss inn i sitt intime rom igjen.
Tolkningen til Gunilla Süssmann er gjennomført, og åpner for en overraskende dimensjon i musikken. Men Rachmaninov er best når man fullfører det han legger mest opp til, og det er fullt trøkk på toppene, i store klanglandskap.
Intime samtaler
Süssmann regnes blant de fremste av de yngste norske pianistene, og selvstendigheten hennes kommer også til uttrykk i måten å spille Alexander Skrjabin på.
Som komponist tok Skrjabin i sine tidlige sonater utgangspunkt i Chopin, Liszt og Wagners musikk, men i Süssmanns hender låter Sonate nr. 2 til tider som en jazzimprovisasjon. Små innfall detter stadig inn.
Det intime jazzpreget blir fremhevet av den altfor tette klaverlyden produsert av jazzmusiker Audun Kleive. Dette ødelegger et poetisk verk hvor fargene hadde hatt godt av få blande seg mer. Det ville også limt frasene bedre sammen.
Nå blir verket oppløst i mange og ikke så viktige små anekdoter, som om det hele ble fortalt over kjøkkenbordet der hjemme. Men Süssmann får et stort pluss for en gjennomført og personlig debutplate.
Kulturnytt, NRK P2, 18. mars 2005