Boken om Blanche og Marie
Per Olov Enquist er en av Sveriges mest leste forfattere. Også her i Norge er han et stort navn, og hans siste to romaner har høstet jubel blant kritikerne. Hans nyeste roman har fått tittelen "Boken om Blanche og Marie", og det er en foruroligende bok om utrolige mennesker på terskelen til det 20. århundret.
Publisert 05.01.2005 09:33. Oppdatert 05.01.2005 16:38.
- Skriv ut
Per Olov Enquist
Boken om Blanche og Marie
Oversatt av Bodil Engen
Gyldendal 2004
Etter romanene "Livlegens besøk" og "Lewis reise", kommer det ikke som noen overraskelse at Per Olov Enquist i sin nye bok gir seg i kast med fantastiske men samtidig faktiske menneskeskjebner. "Boken om Blanche og Marie" forteller om Madame Curie, dobbel nobelprisvinner - i fysikk og kjemi - og om hennes assistent Blanche Wittman, som er bedre kjent som den franske nevrologen Charcots fremste eksperimentmedium. Hennes hysteri-reaksjoner, som Charcot mente han kunne fremkalle ved å trykke på visse punkter på kvinnens kropp, ble vist offentlig på 1880-tallet, i auditoriene i det myteomspunne sinnsykehuset La Salpetrière i Paris.
Den forunderlige kjærligheten
Per Olov EnquistMen det er ikke først og fremst disse to kvinnenes innsats for den naturvitenskaplige forskningen Per Olov Enquist vil skildre. Det er deres forsøk på å forstå kjærligheten, som de begge ble brennmerket av. Marie Sklodowska Curie innledet tre år etter sin mann Pierres død et kjærlighetsforhold til en annen forskerkollega, en gift mann med barn. Saken ble en skandale, og var nær ved å hindre Marie Curie i å motta sin andre nobelpris, som hun var blitt tildelt like før kjærlighetshistorien ble kjent.
Fakta og fiksjon
Blanche, på sin side, elsket sin lege Charcot gjennom alle de seksten årene hun var innlagt på sykehuset. Det er blant annet hennes nedtegnelser i tre små hefter som Per Olov Enquist har benyttet seg av i arbeidet med romanen. Vi hører hennes egne ord, tekstene hun skriver veksler mellom å være nitide og fragmentariske.
Fragmentarisk blir også Enquists fortelling, den er springende, med mange gjentakelser, og til tider forvirrende. Det er som om han har villet la Blanches beretning også bestemme hans litterære form, samtidig som han vil vise hvor usikker hans egen rekonstruksjon av levde liv er. Forfatteren bruker, som i tidligere bøker, seg selv i romanen. Hans forsøk på å trenge inn i disse virkelige menneskesinnene - fra en tid da synet på hva et menneske er, stod foran en drastisk endring - blir et vesentlig element i boken, som er godt oversatt av Bodil Engen.
Essayistisk og søkende
Fortellingen blir dermed ingen storslått episk historie, som i "Livlegens besøk" eller "Lewis reise", men en kronglete og litt keitete fremstilling som veksler mellom å være distansert, glassklar analyserende og følelsesladet på grensen til det melodramatiske. Likevel gjør den sterkt inntrykk på meg som leser, nettopp fordi den gir skinn av å være mer søkende enn allvitende.
Kulturnytt, NRK P2, onsdag 5. januar 2005
Lyd og video
Se også
I Afghanistan
