«En tid for alt» er først og fremst en beretning om englenes tid, fra verdens skapelse og fram til 1600-tallet, da englene mer og mer forsvant ut av menneskehetens historie. Eller gjorde de det?
Kollisjonen mellom religion og vitenskap
Ingen nyere norsk roman går sterkere inn i selve bibelhistorien. Knausgård er på sitt beste når han bruker romanformen til å stille fundamentale, kritiske spørsmål ved det verdensbildet vestens mennesker holder seg med etter 1600-tallet. Han undersøker ikke bare religiøse eller vitenskapelige syn på verden, men framstiller selve kollisjonen mellom vitenskap og religion.
Karl Ove Knausgård «En tid for alt» Oktober 2004
Hovedpersonen Henrik Vankel, kjent fra Knausgårds debutroman, fabulerer videre her, ja han tenker og spekulerer adskillig mer enn han handler. Bare de aller siste sidene beretter om hans ensomme liv et sted på norskekysten. Der får romanen også preg av å være brutalt kuttet av.
Bevisst ufullført verk
I kunstens verden er det noe som heter en torso, en skulptur som mangler armer, bein og kanskje hodet. Torso brukes også i undervisning, om en anatomisk modell av menneskekroppen, der innvollene kan dras ut. Og torso kan brukes om et ufullført litterært verk.
I alle disse tre betydningene av ordet, har vi i Karl Ove Knausgårds roman å gjøre med torso. Men skaden eller mangelen er påført uhyre bevisst. «En tid for alt» er et gjennomført ufullført verk. Tallet to på ryggen er kanskje en påminnelse og et slags håp om at alle gode ting skal og bør bli minst tre.
Vondt å lese
Jeg må innrømme at det er lenge siden jeg har opplevd det så smertelig å lese en roman. Karl Ove Knausgård skriver slik at det gjør vondt. Man kunne si at han overfører romanens selvpåførte skade til leseren.
Men det er en skade jeg tror jeg på lang sikt kan bli klok av. Eller i alle fall klokere. Jeg vil ha mer av Knausgårds romaner, jeg vil at denne romansyklusen skal fortsette, selv om det skulle koste meg mer av både helsen og nattesøvnen.
Kulturnytt, NRK P2, 3. november 2004,