Nikolaj Frobenius
Teori og praksis
Gyldendal 2004
Fra aller første side slenger Nikolaj Frobenius problemstillingen i ansiktet på leseren: Hvor slutter selvbiografien og hvor begynner romanen? Sannheten er vel at de to sjelden har skiller lag fullstendig.
Noen ganger smelter de nesten helt sammen. Og godt er det, for «Teori og praksis» er en av de bøkene som kommer til å jobbe lenge inne i hodet mitt etter at jeg har lest den.
Den handler om lille Nikolaj som flytter til Rykkinn som sjuåring i 1972. Faren er arktitekt og har vært med å tegne drabantbyen som fylles opp av 14 000 mennesker i Bærum utenfor Oslo.
En fabel om den framtida vi lever i
Rykkinn var en ideell by å vokse opp i – på tegnebrettet og i teorien. I praksis ble den noe helt annet. Byen manglet sosiale rom utenom kjøpesenteret. Dermed blir den en profeti om det konsument-styrte samfunnet som skulle komme. Det vi lever i nå.
Romanen forteller i tillegg historien om da punken og dopet kom til Norge for alvor. Og begge deler etterlater dype spor i familien Frobenius på Rykkinn.
Sjøl bodde jeg noen kilometer unna mens drabantbyen ble bygd. Seinere gifta jeg meg med en som er vokst opp der. Derfor er Nikolaj Frobenius roman nært og tett innpå mitt eget bilde av Rykkinn.
Familiens pine, romanens styrke
Jeg kan leve meg inn i det, romanen er realistisk som få. I tillegg er den grunnleggende tragisk. Jeg tenkte underveis at det kanskje blir for mye tragikk og oppvekstskildring, for tett på Nikolaj og hans rare, lille familie.
Men nei, når jeg nå leser den for annen gang, er det denne familiens historie som er romanens styrke. Og dens pine. Forfatteren Frobenius’ smertelige refleksjoner løfter den til et nivå hvor få norske romaner befinner seg.
Kulturnytt, NRK P2, 25. oktober 2004