Alle duene

Harald Rosenløw Eeg har skrevet en håndfull ungdomsromaner siden "Glasskår", som bragte ham Tarjei Vesaas' debutantpris i 1995. I årets bok, "Alle duene", skriver han om krig, og det på en uhyggelig nedtonet, men sterkt personlig måte, sier vår anmelder Anne Cathrine Straume.
Publisert 01.12.2003 09:58.
- Skriv ut
Harald Rosenløw Eeg
Alle duene
Aschehoug 2003
"Man kan spørre seg hvor krigen begynner og hvor krigen slutter. Men det er nesten umulig å avgjøre om det er det første skuddet som blir løsna mot fienden, eller om det er bomba som treffer huset som du bor i som egentlig starter krigen?"
Nesemålerens hjelpegutt
Dette sier jeg-fortelleren Adam i Harald Rosenløw Eegs nye ungdomsroman. Han bor i Freden, en egen del av byen der folk stort sett får gjøre som de vil, og dit krigen ennå ikke er kommet. Men en dag kommer den, i form av en nesemåler, som skal gjøre sine vitenskapelige undersøkelser av folk. Han er på jakt etter ondskapen, målt etter krumheten på nesene. Det skjønner ikke Adam før det nesten er for sent. Han blir nesemålerens løpegutt, han kjenner jo Freden som sin egen bukselomme. Det er bare det at hans store forbilde, den barkede unggutten Rudolf, har den krummeste nesen i mils omkrets.
Å forråde en venn...
Harald Rosenløw Eeg er en sterk og original forfatter, mener vår anmelder.På en tydlig, nesten for tydelig måte, skildrer Harald Rosenløw Eeg krigens egentlige ondskap. Det er den ondskapen som heter rasehat, selvgodhet, løgn. Det er ikke overmaktens bombefly som dominerer denne beretningen. Det er guttungen, som bor alene med en mamma, som han vil forsvare for alt i verden, og som innestengt i en kjeller med myldrende rotter ikke lar seg overmanne av frykten, fordi han når erkjennelsen:
"Det som er farlig er å forråde en venn..."
Sterk språkbevissthet
Harald Rosenløw Eeg skriver usedvanlig levende. Om selve historien spiller på den faktiske verdenshistorien, og etnisk rensing gjennom mange slags kriger, er språket og fortellerstemmen overraskende frisk og ny. Konkrete beskrivelser av bygårder, skolegårder, loft eller kjeller er så sanselige at jeg nesten kan kjenne smaken av rommet, lukte den innestengte eller spente luften. Det er liksom ingen ord mellom forteller og leser. Det er vakkert gjort - og gir meg en intens leseropplevelse.
Boken kan leses som en liketil historie, eller som en sivilsasjonskritikk, en protest mot rasehygiene, fordommer og fremmedhat, hvor enn det måtte forekomme. Navnene i boken har en klar funksjon: Mens nesemåleren Georg kan henvise til en virkelig ondskaps-jeger ved navn George (W. Bush), heter sønnene i den krum-nesete familien både Muhammed og Moses...
Anne Cathrine Straume
Kulturnytt, NRK P2
01.12.2003

I Afghanistan



























