Daniel Mason

Pianostemmeren

Gyldendal 2003

Oversatt av Knut Ofstad

Daniel Mason, en 26 år gammel amerikansk student, har skrevet en røverroman av kraftig kaliber. Boken kom etter at han hadde studert malaria i Burma, og selvfølgelig har den asiatiske mystikken fascinert den unge amerikaneren. Naturromantikk finner vi nok, men i tillegg syder romanen av historiekunnskap; både engelsk og burmesisk, av psykologiske portretter, av diskusjoner om kunst og politikk, retorikk og ikke minst musikk. "Pianostemmeren" er en bok med mange lag.

Det store eventyret

Dette er "Det store eventyret". Pianistemmeren Edgar Drake i London er spesialist på Erard-flygeler. En høstkveld i 1886 får han en merkelig forespørsel fra det britiske krigsmimisteriet. Kan han reise til Burma, for å stemme et flygel som tilhører en av den britiske hærens offiserer? Reisen vil ta flere måneder, han skal få en årslønn for oppdraget.

Offiseren som eier flygelet, er den myteomspunne Anthony Carroll. Han er utdannet lege, har sterke interesser for kultur, og har vist seg som en førsteklasses diplomat i et område der både lokale røverstammer og franske kolonister kjemper om makten. Caroll, som er elsket av menige men hatet av offiserer (som nok lider sterkt av misunnelse) er en så viktig mann for England at man frakter et flygel helt fra London til Burmas jungel. Og har man fraktet et flygel, kan man vel frakte en pianostemmer?

Vår helt, Edgar Drake, er en følsom og litt anemisk mann, uten de store ambisjoner. Han har stemt flygeler for de store pianister, selv står han sjelden i rampelyset. Men nå tar hans liv en ny vending. Han blir hovedpersonen i sitt eget liv. Han reiser.

Lokal koloritt

Romanen er fortalt i tredjeperson, men med innlagte brev fra Carroll, fra Drake til konen hjemme i England, og her er militære og historiske rapporter, som pianostemmeren får tilsendt som bakgrunnsmateriale. Oversetteren Knut Ofstad har tatt fint vare på det litt gammelmodige 1800-tallspråket, som blomstrer etter ankomsten til Asia.

Boken gir en stemningsfull skildring av Londons overklasse og gatenes smog, og av offiserer og offisersfruer i de nye koloniene, med teselskaper og britiske tradisjoner. Og vi får varme og fargerike beskrivelser av Burmas eksotiske jungel.

Og selvfølgelig hører det med en kjærlighetshistorie...

Romanen handler om å bruke musikken som våpen, eller rettere sagt; i stedet for våpen, som et middel til å skape forståelse, fred. Men den handler også om det å ta sjansen, la seg oppsluke av noe så intenst at man nesten glemmer alt annet. For er det kanskje en slags flukt Edgar Drake legger ut på, bort fra sitt kjedelige jeg og ut på leting etter en virkelig identitet?

Koloni-historier

Boken kan på mange måter minne om Hari Kunzrus oppsiktsvekkende romanen "Den uekte", som kom på norsk i fjor. Der gikk veien fra India og til England, her går det motsatt vei. Men begge bøkene har presise og avslørende beretninger om engelske kolonister, og viser datidens holdninger til rase, underlegenhet og overlegenhet. Den historiske rammen i "Pianostemmeren" er virkelig, om personene er oppdiktet.

Kanskje blir den velmenende Edgar Drake litt for politiske korrekt. Kanskje er det ikke slik at mennesker som elsker musikk nødvendigvis er bedre eller har edlere hensikter enn andre. Boken tar da også en overraskende vending, og skjebnen til Drake og til doktor Carroll forblir et mysterium.

Anbefalt av

Anne Cathrine Straume

Se også