Sorgenfri

Jo Nesbø lanserer i høst sin fjerde kriminalbok med politimannen Harry Hole i hovedrollen. Forrige bok, "Rødstrupe" fra 2000, ble en kjempesuksess hos såvel kritikere som ved kassa-apparatene. Det kan gjerne gå like bra denne gangen, mener vår anmelder Leif Ekle:

Publisert 29.10.2002 11:54.

Skriv ut
Del/tips

Jo Nesbø

Sorgenfri

Aschehoug 2002

For en som kanskje leser fler kriminalbøker enn hva som anses strengt nødvendig, er det rett og slett en fryd hver gang verden smiler til en i form av en kriminalforfatter med stil. I høst har verden smilt: Jo Nesbø har stil.

Perfekt mikstur

Dette er en forfatter med stil, sier NRKs anmelder

Kriminalbøkene hans og den trette helten Harry Hole snakker til leseren med en distinkt og ru stemme – en litterær kvalitet som lever i en perfekt mikstur av dramaturgisk sans, fortellerteknisk driv, djevelskap, formuleringskraft, humor og mørke, litt kjekkaseri og varm menneskelighet.

Et bankran i Oslo – minibanken er akkurat fylt opp med to millioner. Dem vil raneren ha. Han er knapp med fristene; tjuefem sekunder gir han sjefen og argumenterer gjennom medbrakt AG3. Noen sekunder over tida holder ikke, gisselet dør. En ung kvinne, ansatt i filialen. Etterpå er bankens overvåkningsvideo alt Hole og hans nye kollega Beate Lønn

har å gå på. Ikke ett spor ellers.

Menneskelig relevans

Den nye kvinnen i Holes liv, Rakel, er i Russland der hun kjemper for å beholde foreldreretten til sønnen Oleg i russisk rett. Anna på sin side er en gammel flamme. Hole lar seg ovetale til et aldri så lite møte. Det skulle han ikke gjort. For Harry er stadig like svak for alkoholen. Det går galt.

Den historien som følger er ikke bare spennende og uhyre elegant skrudd sammen. Den har en samfunnsmessig og menneskelig relevans vi ofte savner ellers. Nesbø glir ubesværet opp og ned, frem og tilbake mellom hovedstadens sosiale skikt. Der beskrivelsene skifter fra sarkastisk distanse via skarp realisme til nær varme, forblir presisjonen høy.

Språklig sikkerhet

Riktignok kan det virke litt drøyt å utstyre en person, Beate Lønn, med en koblingsfeil i hjernen som setter henne i stand til å huske hvert eneste ansikt hun har sett hele livet, men jeg har en følelse av at Nesbø er tørr på beina også på dette området.

Kanskje er det allikevel Nesbøs språklige sikkerhet, den selvfølgelige omgangen med velbygde setninger som gjør "Sorgenfri" til en strålende leseopplevelse. Jeg blir overrasket om det kommer bedre kriminalbøker på norsk denne høsten.