Sterk og troverdig

Antigone

Den Nationale Scene har modernisert Sofokles' tragedie "Antigone" til et sterkt samtidsdrama. Her lever Antigone i en innvandrerfamilie i en norsk drabantby, og forestillingen suger oss fast, mener P2s Randi Wenche Haugen:

Publisert 24.05.2002 14:13.

Skriv ut
Del/tips

Den Nationale Scene i Bergen

Sofokles: Antigone

Bearbeidet: Mats Kjeldby og Alexander Øberg

Med: Anna Bache-Wiig, Karl Bomann-Larsen, Lars Jacobsen, Teodor Janson, Sverre Røssummoen, Kjersti Sandal, Espen Sandvik, Gard Skagestad, Sissel Ingri Tank-Nielsen

Antigone er kvinnen som utfordrer patriarkatets allmektighet i antikken og betaler med sitt liv for det. I denne forestillingen er hun datter i en innvandrerfamilie hvor æresbegrepenes morderiske dynamikk til slutt utsletter hele familien.

Scenen er et standard rom i en blokkleilighet, men stykket begynner med en nattgrå video som gir oss forhistorien: En fordømt søster vender tilbake, broren skyter sin elskede søster for å redde familiens ære, deretter seg selv.

Overgangen inn til de sjokkerte søsknenes stue glir fint, og vi sitter like tankefulle som dem. Antikkens Kreon er blitt til en muslimsk patriarkark som vil gravlegge broren og la søsteren ligge som mat for åtselsdyr. Hun var allikevel bare en hore.

En brannfakkel

Slik kastes det universelle drama som en brannfakkel inn på vår dagsorden. Teksten er enkel - ingen lange filosofiske utlegninger - direkte språk fører oss raskt fra det ene laget til det andre, og det skjer med stor troverdighet.

Alle skuespillerne finner sine roller i en godt avstemt balanse. Antigone er idealisten som vil gravlegge sin søster selv om det koster henne livet. De fleste bøyer seg i frykt for overhodets trusler og absolutte krav om tradisjon, respekt og verdikoder. Her avkles en kultur med krav om total kontroll av kvinners liv. Her finnes intet rom for drøfting, kompromisser eller humanitet etter europeisk kristen tradisjon.

Treffsikkert

Selv om stykkets fremstilling sikkert er noe forenklet, gir den likevel et innblikk i en skremmende verden. Men det er ikke så mange generasjonene siden også norsk tradisjon førte slike tragedier med seg, og dypest sett kritiserer dette stykket enhver form for patriakalsk undertrykking.

Det er ikke lenger noe nytt å sette de klassiske tragedier inn i moderne tolkninger, men det er ikke hver gang det treffer oss både emosjonelt, intellektuelt og politisk på en gang.