Ingrid Olava – Juliet’s Wishes

- Ingrid Olava har en vei å gå. Det skulle bare mangle, hun er debutant og har valgt en ordentlig krevende form for sin musikk, sier vår anmelder.

Foto: Richard Eriksen/Scanpix

”Only Just Begun” er første singel fra Ingrid Olavas debutplate ”Juliet’s Wishes”, som ble sluppet i går. Dette er en klart godkjent debut, selv om Olava har litt igjen før hun helt har funnet sin egen identitet.

Svein Terje Torvik

Publisert 01.04.2008 11:13.

Skriv ut
Del/tips

Det har vært smått med debutanter i norsk rock og pop i det siste. Ingrid Olava er en av de få, og har fått masse oppmerksomhet i året som har gått.

Plateselskapet EMI har satset på hennes pianodrevne singer/songwriter-pop. Ikke så rart, for musikken er høyst omsettelig. Og Olava viser bra teft med sitt tidløse og smakfulle sound, som til dels er forankret i amerikansk vestkyst-pop fra 1970-tallet.

Nakent og storslått

”Juliet’s Wishes” er en dristig og ambisiøs debut som veksler mellom det nakne og intime og det storslått episke. På et knippe låter har produsent Frode Jacobsen fra Madrugada turt å la Olava stå alene med et enkelt piano, mens et kremlag fra norsk pop, rock og jazz er hyret inn og danner et solid fundament for resten av albumet.

Platens høydepunkter er samlet midtveis, nærmest på rekke og rad. ”Back To Love” er nok beste melodi her, og er sammen med singelen ”Only Just Begun” materialet med det største hitpotensialet. Lars Horntveths strykearrangement på tittelsporet ”Juliet’s Wishes” er en prestasjon i seg selv, som løfter låten opp en klasse eller to.

For få gode låter

De beste låtene på ”Juliet’s Wishes” kommer vel sent, og for mange av de andre har problemer med å feste seg. De er langt fra like umiddelbare og iørefallende som de til beslektede Elvira Nikolaisen. Det er ikke nødvendigvis noe ankepunkt, men her blir det det. Enkelte melodier forblir vage selv etter mange runder i spilleren.

Krevende form

Vokalmessig har Ingrid Olava en litt metallisk klang. I den respektable versjonen av Bob Dylans ”It’s Allright Ma (I’m Only Bleeding) viser hun en helt riktig sans for rytme og timing. Men der melodiene krever et større spekter, blir stemmen til Olava litt anonym og uten veldig særpreg. Ingrid Olava har en vei å gå. Det skulle bare mangle, hun er debutant og har valgt en ordentlig krevende form for sin musikk. Hun er uansett et kjærkomment talent som har god grunn til å være der hun er. Spesielt i en tid der den norske platebransjen er redd for å satse nytt.