Lange flate ballær 2

Kæller på rep i 'Lange flate ballær II'.

Foto: Foto/Copyright: SF Norge AS

Militær glans, sjarmerende amatører og til dels flau humor i ”Lange flate ballær 2”.

Einar Guldvog Staalesen

Publisert 13.03.2008 10:26.

Skriv ut
Del/tips

Forrige gang var det fotball, denne gangen er det gutta på rep, i ”Lange flate Ballær 2” . Stemningen stiger. Det skulle også bare mangle. Men Harald Zwart bør ikke gjøre mer sammen med amatørvennene sine nå.

Ironisk pompøst

Et betydelig militært nærvær gir filmen stil og størrelse. Musikken er ironisk pompøs. Norsk rep-humor ligger rett under overflaten.

I tillegg er det kraftfull amerikansk tilstedeværelse i form av en admiral, en president et hangarskip på Fredrikstad havn og en atomubåt i dokka. Men bakover i rekkene, i skyggen av alt dette skinnende unorske, tåler ikke humoren innsyn og ettertanke. Manusforfatter Pål Sparre-Enger og regissør/produsent Harald Zwart er folkelige i sine hensikter, men legger på litt ekstra og det er som kjent kort vei fra folkelig til plump.

I ”Lange flate ballær 2” drar gutta fra bilverkstedet på manøver. Det er åpenbart lenge siden de var under militær drill.

En ubåt dukker opp i 'Lange flate ballær II'.

Foto: Foto/Copyright: SF Norge AS

Voksne blødmer

En HV-soldat har datteren sin med. Bleiebarn har lite i krigen å gjøre. Faren finner en løsning. Jenta dukker opp som maskert og overtallig i en barnehage i nabolaget. Den lille skuespilleren er datteren til Harald Zwart. Hun er sin fars største aktivum i denne filmen.

For øvrig dreier filmen seg om voksne blødmer. Mange er vasne.

Det er mye snakk om ”å gå, ”jeg går” og ”å komme”, ”jeg kommer” og slikt som oppfattes annerledes enn det sies. Et hovedpoeng er kameratslig befruktning som alternativ til barnløshet.

Sjarmerende norske rollefigurer

Det meste i handlingsforløpet er der for komikkens skyld, og det er tilpasset amatørene i de norske rollene. De er sjarmerende.

Lange flate ballær-filmene gjør noe med Fredrikstad. De engasjerer. I denne 2’eren er byen hærtatt av egne styrker og deres allierte, og halve sivilbefolkningen er på flukt. Alle er med.

Men filmene gjør noe med Harald Zwart også. Så han innser vel at to amatørforestillinger fra hjembyen er nok for en regissør med ambisjoner.

Dialogene er tekstet for hørselsvekkende og seere uten øvelse i å kommunisere med østfoldinger.