Händel malt av Hudson i 1749

Foto: http://www.npj.com

Anmeldelse av åpningskonsert ved Oslo internasjonale kirkemusikkfestival fredag 29.februar.

Det var en begivenhet at det belgiske koret Collegium Vocale Ghent (med mange tyske sangere) og orkesteret Akademie für Alte Musik Berlin kom til Oslo.

Den engelsk-tyske dirigenten Marcus Creed er også et celebert navn, og forventningene var store og kirken full lenge før konserten begynte.

Musikerne hadde et anstrengende program og kom rett fra en framførelse i Antwerpen kvelden før uten at det var merkbart på den musikalske innsatsviljen.

Pietisme

Händel er mer enn ”Messias”. Hans tyskspråklige pasjon er et søsterverk til Bachs pasjoner, men operakomponisten Händel er ganske annerledes enn kirkemusikeren Bach. Begge bruker de et av tidens mest populære dikt. Heinrich Brockes skrev diktet ”Den for verdens synder pinte og døende Jesus” i Hamburg i 1712.

Med sin inderlige språkbruk preget av tidens pietisme var det populært i tiden og var tonesatt av Telemann og andre ledende komponister.

Dikteren Barthold Heinrich Brockes i et kopperstikk fra 1744

Foto: Wikipedia

Knus knoklene

Den angrende Peter synger om at ”de ville glør i pinslens mørke grotte setter mitt sydende blod i brann”. Den angrende Judas ber ”larver fra pinselshulen, riv opp min kropp, knus knoklene, straff med flammer, tjære og svovel”.

Den mishandlede og blodige ryggen til Jesus blir som en åker ”som han vanner med sitt blod og herfra springer livets grøde ut til den døde verden!”.

Det er en språkbruk som avspeiler heftigheten og de store fakter i barokken. Det varte ikke lenge før det kom nye idealer preget av opplysningstid og rasjonalisme. Men det er litt lettvint av oss i dag å latterliggjøre pietismens inderlighet. Kanskje har vi mistet noe av følsomheten og evnen til å identifisere oss med lidelse og ondskap?

Operakomponist

Händels pasjonsmusikk er ikke så kompleks og polyfon som Bach selv om de faktisk bruker noe av de samme tekstene i Händels Brocke pasjon og i Bachs Johannespasjon. Felles for dem er bruken av salmevers, koraler. I bearbeidelsen av disse blir forskjellen på Bach og Händel særlig påtakelig. Hos Händel møter vi ikke den radikale og krasse harmoniseringen, men en flytende og sangbar stil.

Også i arier og korsatser merkes operakomponistens evne til variasjonsrikdom gjennom mange slags rytmer og former. Men substansen og dybden til Bach har Händel ikke.

Tolkning

En engasjert Marcus Creed fulgte opp det operamessige partituret i sine stigninger og tilbakeholdte intensitet. Presisjon og intonasjon er så ubesværet at kreftene kan fokuseres på den musikalske tolkning. De praktfulle sangerne og orkestermusikerne fulgte han i en varm og levende frasering.

De mange mindre soliene ble sunget av korsangere uten at det var noen nedtur. De fem hovedsolistene var ypperlige: Christina Landshamer, Brigitte Geller, Hans Jörg Mammel, Sebastian Noack og med James Gilchrist som et høydepunkt. Hans tenorsoli, særlig den viktige rollen som Peter, hadde en betagende uttrykkskraft.

Rød tråd

Händel er en rød tråd i et seks års prosjekt ved Kirkemusikkfestivalen. En annen rød tråd er Bachs h-mollmesse, som framføres torsdag med tilskudd av nykomponert musikk.

Årets program er det åttende i rekken. Festivalen begynte i 2001 og er fortsatt fersk. Det er kresent utvalg internasjonale gjester i kombinasjon med ledende norske. Det er også grasrotkontakt med kulturelt mangfold på Holmlia og stafett med åtte barnekor, fra katolsk guttekor til barnegospel.

Det er ikke blitt noe mer av det festivalkoret som ble forsøkt startet i fjor. I stedet er det en lang rekke norske og utenlandske kor, bl.a. avslutningskonsert med RIAS Kammerchor 8.mars.