Av Ole Chr. Øen

Shakespeares skuespill er først og fremst eventyr, selv om noen av dem kategoriseres som såkalt ”historiske spill”. Slik er det også med ”Henrik den 4.” Dette er lek med teater, genre og magi- akkurat slik Shakespeare legger opp til i alle sine skuespill. Og på det Norske Teatret får vi litt av alt dette.

Et spill om ære

Stykket handler i korte trekk om Henrik den 4. Han er sterkt plaget av dårlig helse, politiske feider og et dårlig forhold til sin eldste sønn- som snart skal bli britenes neste konge - Henrik den 5. Innimellom får vi se den gemene hop, frontet av Sir John Falstaff, figuren som er mest opptatt av det gode liv, og ikke av krig og ære, slik de andre i skuespillet er. Sir John Falstaff er kulerund, opptatt av å svire på kroen, er feig når det gjelder og tøff etterpå, og blir spilt med komisk bravur av Bjørn Sundquist.

For meg var dette en ny side ved Bjørn Sundquists formidable begavlese og dette bare øker min respekt for ham som skuespiller. Tilbake til rollefiguren hans, Falstaff. Han er en mester i fest, elsket av alle på kroa der han for det meste holder hoff. Der befinner også den unge kronprinsen Henrik seg det meste av tiden. Han er på en slags flukt fra den kongelige bør som snart rykker nærmere, i og med at farens helse skanter.

Kronprins Henrik vil leve et ”vanlig liv” så lenge han kan, før han må gi seg over til alvoret han vet at kongsgjerningen krever av ham. Pål Sverre Valheim Hagen tar oss med på den unge prinsens tankefulle reise, og den er ikke tornefri. Man forstår hans valg, hans tanker, hans flukt og hans alvor. Jeg tror på ham hvert sekund, og synes så inderlig synd på ham. Hans ensomhet er bunnløs, og alle hans venner på kroa, også Falstaff, er marionetter i hans ensomhet. Den er dyp og svart, og jeg ble tidvis bekymret for hva den unge kronprinsen kom til å foreta seg. Dette får vi se svært tydelig to ganger, først i hans konfrontasjon med faren, kongen, som dødssyk og plaget av smerte bebreider den unge prinsen for hans uansvarlighet. I denne scenen skjønner vi hvorfor prinsen har valgt som han gjorde, og vi får se hans andre brors renkespill for å skyve han bort fra kronen.

I prinsens andre konfrontasjon, der han avviser sin venn Falstaff på det mest ydmykende vis, skjønner vi at reisen er slutt. Dette er gripende, og vi får all mulig sympati med Falstaff, som offentlig blir strippet for all ære. Her er Bjørn Sundquist genial. Det lille sekundet der han skjønner at han har mistet sin svirebror for alltid, er et vondt øyeblikk å være vitne til. Henrik er kronet og har tatt sitt valg. Ensomheten seiret, og han må gjøre som alle andre, kjempe for sin ære og sitt land. Bare så synd at det er så alt for mye som vil bli fortalt før vi kommer dit, vi mister nesten tråden, men ikke helt.

Effektiv scenografi

Tine Schwab har levert en enkel men virkningsfull scenografi, der hovedingrediensen består av et stort sceneteppe med Shakespearesitater på. I tillegg er den full av spørsmålstegn, som på avstand ser ut som to store, oppstilte hærer klare til kamp.

Tronen står støtt

1. Akt er glitrende, den varer i halvannen time, men det fyker av gårde som røyk. Her ser vi hvilken mester Stein Winge er, og det er en fryd å se hans håndverk. Og han klarer fint å balansere de burlesk komiske scenene i kroa mot de alvorstyngede oppgjørene hos hoffet. Og han har begått en aldri så liten genistrek. Alle de av lavere byrd, dvs. de som tilhører kroa og miljøet rundt dem, bruker sine egne dialekter. Mens hoffet og adelen snakker normert nynorsk. Dette gjør også Pål Sverre Valheim hagen i rollen som kronprins Henrik, som – når han har tatt sitt valg, også språklig sett tilhører adelen. Hans dialekt er lagt bort, og han velger et annet språk å uttrykke seg på.

En kuriositet er at Nina woxholt spiller sin lille, men viktige rolle som Lady Nothumberland på walisisk. Og det funker. John Eivind Gullord står fjellstøtt i tittelrollen, men blir helt borte i andre akt.

Espen Løvås limer det sammen

Første akt holdes sammen mye takket være den utrolige begavelsen til Espen Løvås, som Henrik Percy. Henrik Percy kjemper også for ære, og for sitt eget og familiens krav om oppresining. Og den kan bare gjenreises ved at han utfordrer kongen og overtar tronen. Det går selvsagt galt til slutt. Espen Løvås har en sjelden tilstedeværesle på scenen, og i et ganske ujevnt, ungt ensemble, sørger han for å holde fokuset. Gi den mannen mer å gjøre fremover.

Tronen vakler

Så går vi over på annen akt. Her rakner det fullstendig. Henry Percy dør i duell med prins Henrik, men dukker opp som en slags zombiefigur som Falstaff tar med fra slagmarken. Dette blir bare dumt, og jeg skjønner ikke poenget. Her har Espen Løvås levert et spill det slår gnister av, så drepes prestasjonen hans ved å sende han ut som dum zombie… nei få det vekk, la Henry Percy få dø med ære, noe han helt sikkert ville sørge for å gjøre, snarere enn å gå rundt som en slags figur som ikke har noen funksjon. D ette ødelegger jo hele poenget med Henry Percys valg. Menn som han lever eller dør med ære, uansett. Og dessverre er det litt for store sprik i skuespillerprestasjonene til å klare å holde dette sammen. Noe av grunnen er at Pål Sverre Valheim Larsens kronprisrolle er mindre å se i denne akten. Men all ære til ensemblet, som i stor grad består av unge mannige skuespillere. De er teatrets fremtid, og gjør så godt de bare kan. Men de mangler et samlingspunkt på scenen i andre akt.

Godt eller genialt?

Det blir for mange opptrinn i annen akt. Som det sies i programmet, så ”er det interessante med dette stykket at det egentlig er to helt ulike stykker. På den ene siden, de buskisaktige kroscenene, på den andre siden de alvorlige, livsfilosofiske scenene om den unge prinsens valg og kvaler. ”

I første akt funker dette, i andre akt drepes alvoret. Der dukker rett og slett kroa opp for mange ganger, og til slutt tenker du, å nei, ikke nå igjen. Til og med Falstaff, som Bjørn Sundquist mesterlig gestalter, slipper opp for morsomme innfall, og andre akt er 15 minutter for lang. Det tar for lang tid til vi får se konfrontasjonen mellom prinsen og kongen. Reisen dit blir for lang, og det er for mange avstikkere på veien til at man klarer å holde fokus på spenningen som er bygget opp i første akt. Det merket jeg på publikum, som satt musestille gjennom hele første akt, men som – når det var 20 minutter igjen, og de viktigste scenene gjensto, begynte å vri rastløst på seg, hviske sammen, se på klokken og hoste. Da er det på tide å slutte. Dette signalet bør man merke seg. Her har vi verdens beste dramatiker, sammen med en jeg mener er blant Europas beste teaterregissører, nemlig Stein Winge i vilter lek med noen av Norges beste skuespillere. Da vil vi i salen så veldig gjerne at det skal ikke bare at det skal skinne, men stråle. Men for all del, dette er godt teater, det er bare 15 minuttser som skiller mellom godt og genialt.