Vi er i Wien 22. april 1938. Nazistene har begynt sin forfølgelse av jødene, men Freud er spesiell og kan få reisepass. En mystisk gjest kommer på besøk. Gjesten synes å være forbausende orientert om Freuds barndom og fremtid. Hvem er han? Han kommenterer det underholdende ved å være inkarnert i en menneskekropp. Kan det være Gud?
Er Gud tilbake?
Det er en fryd å følge kroker og svinger i samtalen om tro og fornuft mellom Gud og Sigmund Freud på Nationaltheatrets minste scene, Malersalen. Erik Hivju gir tyngde til en Freud som tror på vitenskapen, men vakler i fornuften etterhvert som den mystiske gjesten forteller om fremtiden hans. Øystein Røger er beleven og avslappet som Gud.
Det er Andrine Sæther som Freuds hissige datter Anna, i motspill mot Håkon Ramstad som Gestapo, som driver handlingen fremover og gir forestillingen en dramatisk nerve. Men det er samtalen mellom ateisten Sigmund Freud og Gud som gjør forestillingen sitrende interessant.
Andrine Sæther som Freuds datter hisser på seg Gestapo.
Foto: Gisle BjørnebyHvordan tillater Gud?
Forfatteren og Mozart-elskeren Erik-Emmanuel Smitt våger seg inn på det som i moderne tid har vært regnet som kjernespørsmålet når det gjelder troen på Gud. Dersom Gud finnes, hvordan kan han da tillate alt det onde som skjer på jorden? Freud kan ikke tro at det finnes en gud når denne ikke griper inn overfor nazistenes grusomheter mot jødene. I Smitts tolkning av dette det ondes problem, ligger konflikten i det at mennesket fikk fri vilje. Da mistet Gud allmakten.
Smitt gjør Gud til en karakter. Å være Gud er å være i et fengsel, sier den mystiske gjesten. Ikke har han foreldre, så der har Freud ingenting å hente til psykoanalysen. Ikke har han drømmer. Han skapte verden av kjærlighet. Gjestens innvending mot Freuds tro på vitenskapen er at den forklarer mennesket ved hjelp av mennesket.
Som Michelangelo
Gud sitter på psykoanalytikerens berømte divan, Sigmund Freud står foran ham, begge strekker ut hånden og pekefingrene berører såvidt. Slik tillater regissør Nils Ole Oftebro seg å plagiere den store italienske rennesansekunstneren Michelangelo. Hans takmaleri i det sixtinske kapell i Vatikanet viser Guds finger som berører menneskets hånd med sin gudommelighet. Det ble et magisk øyeblikk i denne underholdende og interessante teaterforestillingen.
Eric-Emmanuel Smitt har skrevet en bok om sitt forhold til Mozart. I "Gjesten" sier Gud at Mozart fikk ham til å tro på mennesket.
Øvrige funksjoner: Scenografi/kostymer: Tine Schwab, dramaturg: Gerd Stahl, lys: Hanne Marte Fuglseth Griffiths og maskør Ruth Harraldsdottir Nordvik.
