Yvonne
"Yvonne" er en estetisk åpenbaring av italiensk teaterkunst. Men forestillingen forteller oss ikke noe nytt.
Publisert 28.01.2008 15:35. Oppdatert 28.01.2008 16:45.
- Skriv ut
"Yvonne" av Witold Gombrowicz. Regi Cilla Back. Med Ingrid Bolsø Berdal, Jon Eikemo, Ingrid Jørgensen Dragland, Torbjørn Eriksen og Ståle Bjørnhaug. Regi og kostyme ved Cilla Back.
Rammen for handlingen er et kongelig hoff, men det handler om oss alle. Illustrert av piraja-fiskens grådighet bringes hoffet ut av balanse når prinsen forlover seg med den merkelige og totalt annerledes Yvonne.
Ingrid Bolsø Berdal gjør en sterk rolle, med fysisk kontroll til siste ledd på hender og føtter i tittelrollen.
Joker-smilet fra Batman
Selv om rammen for handlingen er et kongelig hoff, handler forestillingen Yvonne om felles frykt for mennesker som er annerledes enn oss selv. Og vår kikkermentalitet overfor det fremmede.
Det lange svarte scenegulvet er dekket med skinnende, sorte klosser som skuespillerne må gå imellom. Bakveggen er dekket av speil, tilsynelatende sprukne. Over speilene ser vi tre videoskjermer. Der projiseres live piraja-fisk fra et kamera som vender mot et akvarium som står på scenen. Kammerherren, spilt av en Ståle Bjørnhaug hvis smil minner om Joker i Batman-filmen, triller konge og dronning frem og tilbake over scenen i en gyllen vogn.
Ingen bekreftelse på oss selv
Kongemakten er kjedelig og konvensjonell og mest opptatt av protokoll og mat. De bestemmer normene, og har pirajafiskens grådige dødsforakt mot den forknytte, tause og kanskje uskyldige Yvonne .
Mens de kongelige og hofffolkene har skinnende silkekostymer i gult, blått, rosa, grønt og lilla, er Yvonne og hennes tanter kledt i grovere, brunt tøy. Vi aner altså en klasseforskjell. Prinsen er kjed av alt – inntil han fascineres av Yvonne. Når hun forelsker seg i ham, trår makten til og rydder henne av veien.
Som estetikk er dette ren og skjær teaterkunst. Det rene, blanke, glatte og fargerike visuelle uttrykket bli fulgt opp av skuespillernes koreograferte bevegelser: nærmest som om de var levende marionette-dukker.
Alt er kunstig, Ingenting er virkelig - annet enn stykkets iboende sannhet – at makten knuser det som er annerledes. For det fjerner speilet som bekrefter oss selv.
Blir snytt for en løsning
Polakken Witold Gombrowicz er opptatt av at vi har angst for det som er annerledes enn oss selv.
Det skaper forvirring og uro. Men han sier dette kun som en påstand gjennom stykket, uten å formulere seg nærmere om problemet.
Sånn sett kan man føle seg snytt av "Yvonne".
For vi vet allerede at vi har det slik overfor det fremmede. Det vi mangler er forklaringer og løsninger på problemet. Det har verken Gombrowicz, Cilla Back eller Det Norske Teatret gitt oss med denne estetisk imponerende oppsetningen av Yvonne.
(Scenerom i P2, 29. januar 2008)
Publikums 17. mai-bilder
