Carmen - en spansk besettelse

"Carmen vil alltid være fri", er noe av det siste Carmen sier før Jose dreper henne. Frihetens egen sang lyder fra første akt i den ranke Habanera'en. Carmen er en av de mest utfordrende menneskene i operalitteraturen, både for sangsolisten og for publikum.
Publisert 23.01.2008 11:51.
- Skriv ut

av Per Olav Reinton
Han får hele historien for en neve sigarer.
Fyren hadde stjålet klokka hans. Da han hører at tjuven er buret inne og dømt for mord, tar han sigarene med til fengslet, og der forteller Jose om hvordan han mistet sin militære rang, sin inntekt – nå også livet. Mannen mistet alt fordi han møtte Carmen. Nå ber han mannen med sigarene bringe en liten hilsen til sin barndoms pike i Pamplona. Så blir det en god historie, og verdens mest berømte opera - Carmen.
For Prosper Merimee, som skrev historien om Carmen da han besøkte Spania for første gang i 1830, var Jose hovedpersonen. Det er han som er fortellerens stemme. Da franskmannen Bizet ville lage opera av det, ble det en trekant: Jose mellom fyrrige Carmen og morsmelkerstatningen Micaela. Micaela - piken i Pamplona - ble skapt i operaen for å vise konflikten mellom smuglernes ville liv og hjemmets rolige røtter.
Utemmet dame
Premieren på operaen Carmen i 1875 ble ingen suksess. Helten var en enkel sersjant og morder, og heltinnen arbeidet på en sigarettfabrikk og var sigøyner. Det var ikke helt enkelt å identifisere seg med ei gatejente og en soldat med lav moral når man bodde i de beste strøkene i Paris, og besøkte en opera som ellers satset på familievennlige forestillinger.

Micaela ble oppfunnet for å gjøre Carmen mindre farlig, og operaen mer smakelig for den tause majoritet som ikke ville undergrave hjemmet og familien. Men det hjalp ikke å trekke noen tenner ut på historien. Publikum fikk likevel oppleve en anstendig ung mann bli forført av en vill dame fra fjellene og dermed forsake en pen pike fra hjembygda. Først etter Bizets død begynte den utemmede damen sin triumfferd verden over.
Operaen Carmen er godt håndverk med god dramaturgi, selv om noen synes teksten og handlingen er litt enkel. Musikken veksler mellom kor og solister og talte passasjer, og er sånn passelig eksotisk farget. Noen ganger dukker det opp musikalske gjentagelser som kan minne om Wagners ledemotiv når personer entrer scenen på nytt.
Da operaen ble satt opp i Wien, slo den an umiddelbart, og ble den første komplette opera innspilt på plate, - under Seidler-Winklers ledelse i 1908 - og forårsaket flere filmatiseringer, til ogmed en rytmisk versjon under navnet Carmen Jones, og opplevde etter hvert en popularitet som ingen andre operaer har vært i nærheten av. Si opera, og mange tenker Carmen.
Sammensatte karakterer
Mest kjent er den cubansk-pregede "L'amour est un oiseau rebel" - Habanera. Arien kommer tidlig i operaen, og i tolkningen av den avslører solisten hvem hun er, tankefull og lett distansert slik Teresa Berganza synger henne, eller rå og direkte som Jessye Norman. Dirigenten avslører også hvem han er i denne arien. Noen komper solisten med tunge slag, som Herbert Karajan, mens andre holder solisten trygt på stram line, som Fritz Reiner eller Thomas Beecham.
Bizet er raus med musikken. Mezzoen Carmen får mye å spille på. Hun får speile seg i kontrasten til sopranen Micaelas stillferdige dydighet, kvinnen som ofrer seg. Fra Carmen til Micaela endrer musikken seg fra sterke farger til duse toner. Carmen er en dame med vilje. Hun sier hun vil ha Jose i begynnelsen, men da vakler han og plikten vinner. Etter hvert blir dragningen til Carmen for sterk, men da er han ikke Carmens førstevalg lenger. Både Jose og Carmen er sammensatte.
Mange innspillinger
Du kan velge mellom mer enn tjue forskjellige komplette innspillinger av Carmen. Ingen av dem har alt: toppsangere, toppdirigent og topplyd. Fortsatt er Seidler-Winklers innspilling fra 1908 interessant, trass i den råtne lyden og den gammelmodige syngestilen. Noen vil kanskje også ha litt problemer med lyden på Andre Cluytens innspilling på EMI fra 1950, men her finner du et vinnerpar i kombinasjonen dirigent og solist, Andre Cluytens og Solange Michels’ nøkterne Carmen
Fritz Reiners innspilling på RCA fra 1951 og Thomas Beechams EMI fra 1958 gir begge fortsatt meget godt musikalsk utbytte selv om lyden er mono.
Du må velge ut fra hva du hva du verdsetter mest, for du får ikke i pose og sekk: dirigent og musikalsk dramaturgi på den ene siden, eller briljant sang på den andre.
Opera er både øyets og ørets opplevelse. Kroppen har andre uttrykksformer enn bare lyd. Opera kan være både billigst og best på DVD.
Den beste Carmen
Hva skal du velge av det som finnes på cd? Noen vil velge Cluytens innspilling fra 1950 fordi nivået er jevnt høyt på hele ensemblet. Men noe av den samme og gjennomførte kvaliteten kan du også, etter min mening, glede deg over under Claudio Abbados ledelse med Teresa Berganza som Carmen og Placido Domingo som Jose. Ensemblet samler seg rundt det stridende paret og bygger opp historien fram mot tragediens slutt.
Schippers versjon med Regina Resnik og Joan Sutherland på en dobbel-Decca er også et godt valg. Lyden holder, selv om opptaket er fra 1963. Dette er musikkteater på høyt nivå, og til en rimelig penge.
Leontyn Price er også en meget god Carmen, på lag med Herbert von Karajan, på RCA. Karajan bruker også her Mirella Freni som Micaela. Denne innspillingen virker likevel tung, særlig på grunn av et sakte tempo.
Den beste Micaela av alle er Gheorghiu. Stemmen hennes er ikke vakrere enn Frenis, men hun gir den uskyldige skikkelsen personlighet. Hun synger på Teldecs versjon under ledelse av Sinopoli og med Jennifer Larmore som Carmen. Og ennå har jeg ikke nevnt Lorin Maazels versjon med Anna Moffo som Carmen og Franco Corelli som Jose.
Ingen av disse innspillingene er spesielt dårlige, men fortsatt rager Cluytens fra 1950 høyt.
Hør mer om Carmen og eksotiske kvinnebilder i Operaguiden på NRK P2 søndag 27. januar klokka 16.03, reprise mandag kl 2030
NRK Klassisk: Tirsdag kl 09.03 og onsdag kl 14.03

Howard Carters siste samling




























