Og det er en godt fortalt beretning. Men Ahsan mangler egne slutninger og analyser av sine opplevelser. Det er synd.

Om møtet med Norge

Aslam Ahsan, forteller i boken en historie om sin familie, sin landsby og sin oppvekst i fattigdom i Punjab-provinsen i det som i dag heter Pakistan. Og han forteller om sitt møte med Norge for over 36 år siden.

Boken er ført i pennen av Ahsans venn, Inge Grøsland. Grøsland er tidligere journalist og har vært styreleder i Ressurssenter for pakistanske barn siden 1990 – like lenge som Aslam Ahsan har ledet senteret. Boken er skrevet på en litterær måte, og er en slags litterær biografi. Det gjør boken vanskelig å plassere sjangermessig. Men fortellingen er levende og billedlig fortalt. Og vi får gjennom Ahsans beskrivelser gode skildringer av et tøft liv som har preget han frem til i dag.

Ikke om hvem som helst

Fortelleren, Mohammed Aslam Ahsan Chaudhary, er født i 1942. Han kom til Oslo i 1971, 29 år gammel. Han jobbet i verkstedsindustrien og ble aktiv i fagbevegelsen. Senere var han med å starte pakistansk arbeiderforening. I 1983 ble Ahsan valgt inn i Lørenskog kommunestyre for Arbeiderpartiet. Han er kjent i Norge for å være en aktiv samfunnsdebattant og som initiativtaker til samling av eldre og ensomme til julefeiring på Triaden senter i Lørenskog. Han fikk brobyggerprisen fra norske kirkeakademikernes fellesråd i 1998 og Fritt Ord prisen i 2002. Det skal også legges til at Ahsan er høvding og kommer fra en god kaste. Boken ”Regnbønnen”, er altså ikke en fortelling om hvem som helst.

Om barnearbeidere

I følge Ahsan har han brukt 9 år på gjøre ferdig boken, og det har kostet han mye å gjenoppleve sin ”turbulente” barndom og ”gjenoppleve harde kår og ekstrem fattigdom.” Men som han skriver i forordet, så var han hele tiden motivert av ønsket om å fortelle om hvordan livet er for fattige barnearbeidere.

Gjennom billedlige beskrivelser fortelles en historie om Ahsan som liten gutt. Selv om faren var høvding i landsbyen, var familien svært fattig. Men til tross for at de sjelden hadde nok å spise, insisterte foreldrene på at han skulle gå på skolen. Ahsan gjennomførte 6 år på skolen før han følte ansvaret for familien tynge. Faren var blitt kronisk syk etter et fengselsopphold. Ahsan valgte derfor å begynne å jobbe på en byggeplass 11 år gammel. Han klarte gjennom jobben å skaffe inntekt til familien.

Gud er allmektig

Religion fremstår som en viktig del, ja kanskje den viktigste i Ahsans oppvekst, i hans familie og som generell livsreferanse i landsbyen. Skjebnen og fremtiden lå i Allahs hender. Gud er allmektig. Religion kombinert med sterk stedstilknytning er nok det Ahsan referer til når han sier at han følte seg trygg, at ”tryggheten ligger i selve kulturen”. Og denne tryggheten er også det som gjør at hans møte med et langt mer sekulært og liberalt Norge blir svært kontrast fylt. Den kulturelle tryggheten overskygger den opplagte økonomiske utryggheten som preget hans oppvekst. Hans barndom var nemlig preget av alt annet enn materiell trygghet. De visste ikke om de hadde nok mat, de var usikre på tiggere og omstreifere, de var utrygge på andre religiøse grupper og utrygge på politiet.

Om gudløshet

Boken stopper sin fortelling fra Pakistan da Ahsan er 14 år og utnevnt til høvding i landsbyen etter sin syke far. Det fortelles så kort hvordan han fikk tatt utdanning og godt betalte jobber. Boken hopper så 15 år frem i tid – til 9 mai 1971 da han ankom Sverige. August samme år ankom han Oslo.

Bokens siste del handler om Ahsans første år i Norge, et år som var preget av hans mange sterke inntrykk av et totalt fremmed land og av en fremmed kultur. Her forteller han om sine tanker om mange nordmenns gudløshet, om kvinnenes frihet og det norske samfunns manglende varme overfor eldre.

- Mangler analyse

Ahsan ønsker å fortelle en deskriptiv historie om viktige hendelser som har preget han, og etter hans mening, hendelser som trolig preger mange andre innvandrere. Det er mulig det er riktig. Men en av bokens svakheter, er kanskje det Thorvald Stoltenberg i sitt forord til boken mener er fortellingens styrke – nemlig mangel på analyser og slutninger. Ahsans utlegninger brukes ikke til noe. Og utlegningene virker selektive og tidvis litt pompøst fremhevende. Boken er også ganske forutsigbar. Det er lite nytt. En vant leser har lest tilsvarende – og verre historier enn dette. Selv fra vår egen tid.

Mindre sterk enn den kunne ha vært

Denne anmelderen er også skeptisk til den litterære stilen som forteller og forfatter har valgt – nemlig å gjøre historien til en dramatisert romanaktig fortelling. Dette fortellergrepet gjør at historien formidles godt, men grepet er samtidig med på å ufarliggjøre stoffet. Et eventuelt budskap forsvinner i den litterære fremstillingen.

Dette kombinert med manglende svar på hvorfor og hva de forskjellige hendelsene han beskriver gjorde med han, gjør at jeg som leser sitter igjen med en del spørsmål. Det blir rett og slett litt uklart hva Ahsan egentlig prøver å fortelle oss, bortsett fra at oppveksten var svært tøff og overgangen til Norge brå. Historien virker dermed mindre sterk, enn det den kunne ha vært.

Ubesvarte spørsmål

Bildet av Ahsan fremstår også som lite komplett ved at vi bare får fortalt selektive deler av hans liv før han kom til Skandinavia. Hva skjedde med han etter han ble settehøvding? Med familien? Landsbyen? Vi får ikke høre mer en 3 linjer om hans vei til Europa og ingenting om hvorfor han var 3 måneder i Sverige før han kom til Norge. Også hans første år i Norge virker ufullstendig når han ikke trekker inn det lille pakistanske miljøet i Oslo og hans korrespondanse med familien i Punjab.

Anmelderen sitter også igjen med en del ubesvarte spørsmål om Ahsan som kanskje ikke direkte berører bokens tidsperspektiv. Men likevel. Ahsan kom til Norge i 1971, men han valgte først i 2005 å bli norsk statsborger. Hvorfor så lang tid? Og hvorfor valgte han å bli i Norge? Ahsan har fem barn. Fikk de velge sine ektefeller selv? Hvor integrert i sitt nye hjemland ønsket han at barna skulle bli? Han får klart frem hva han synes er bra og dårlig med det norske samfunn. I dag er han velintegrert og har lært Norge godt å kjenne. Spørsmålet er likevel i hvor sterk grad han aksepterer sitt nye lands samfunn? Men dette er kanskje spørsmål til en oppfølgerbok.

Angår oss

Det meste spennende med boken er at vi får en fortelling om en helt annen kulturelle, religiøs og sosial oppvekst som ved første øyekast virker fjern. Og det er den selvsagt – en oppvekst i dyp fattigdom, sterke patriarkalske strukturer og en sterk tro på guds allmektighet er fjern for den jevne sekulariserte nordmann i 2007. Men samtidig er fortellingen nær når den knyttes til Aslam Ahsan og andre nye nordmenn som har med seg en tilsvarende bakgrunn. Dermed angår historien oss direkte i hverdagen – i vårt nye mer mangfoldige samfunn. Og det bærer boken, til tross for dens åpenbare svakheter.

Aslam Ahsan

Regnbønnen. Et liv i kontraster.

(I samarbeid med Inge Grøsland)

Andersen & Butenschøn, 2007