Alicia Keys - As I Am

As I am: Alicia Keys

Foto: Stuart Ramson/Scanpix/AP

Alicia Key er ubestridelig et sangtalent, men hennes nyeste album er overlesset med ballader, og det blir for mye mjuk soul å gape over for anmelder.

Svein Terje Torvik

Publisert 13.11.2007 10:57.

Skriv ut
Del/tips

Da Alicia Keys debuterte 21 år gammel i 2001, ble hun umiddelbart og fortjent en ny soul og r’n’b superstjerne. Hennes tre studioalbum og en MTV Unplugged-plate har solgt over tjue millioner eksemplarer.

Keys er anerkjent for sin komplekse r’n’b og ny-soul som også tar opp i seg hip hop og 60-talls soul.

På løpende bånd

Alicia Keys er en kjempeflink og fokusert dame og det er alltid et visst nivå på det hun gjør. Men på store deler av "As I Am" er musikken hennes temmelig satt.

Etter en instrumental liksomklassisk pianointro, er plata i gang med "Go Ahead", der et sløyt funky hip hop-beat pumper under flott og intrikat arrangert vokal. En forventning om en plate med en viss energi og dynamikk er herved skapt. Neste spor er akkurat det vi forventer av Keys. Vi tåler pianodrevne ballader fra hennes hånd, bare de ikke blir for mange og kommer for tett.

Trekker i ulike retninger

"Superwoman" hever seg akkurat så vidt over det ordinære. Her er tydelige melodiske spor fra klassisk soul, og vokalen til Alicia Keys er igjen artisteri på et høyt plan.

Men like etter får vi første indikasjon på at albumet "As I Am" er lastet for tungt med halvbra ballader. "No One" er første singel fra platen, og her har Keys og medprodusent Kerry Brothers forsøkt å kamuflere balladepreget med litt hoing og et malplassert programmert beat som muligens er ment å gjøre låten noenlunde spiselig for klubbfolket. Resultatet er et stykke musikk som trekker i flere retninger uten å komme seg av flekken.

Videre strømmer balladene fortsatt på. "Like You’ll Never See Me Again" er riktig bra, med en tydelig identitet. Og samarbeidet med gitaristen og låtskriveren John Mayer, "Lesson Learned", er en fløyelsmyk perle smygende mjuksoul.

Overdose

"As I Am" har sine øyeblikk, men etter nærmere en time bomullsoul er jeg farlig nær en seriøs overdose. Når Alicia Keys våger seg på smått grisete retrosoul som kan minne om Amy Whinehouse, er det langt ute på platen og dessverre kun et unntak. Etter "Where Do We Go From Here", fiser siste tredjedelen av albumet ut i pyntelig romantisk sytepop som det finnes alt for mye av i verden allerede.