Den norske opera skal doble antall årlige opera- og ballettproduksjoner fra 15 til 30, doble antall forestillinger og konserter fra 140 til 280, og dessuten: doble det årlige publikumstallet fra 115 000 til 230 000. Dette skal skje frem mot 2010.
Voldsomme ambisjoner
Det er en formidabel økning. 100 prosent mer, av alt. Hvilke andre statsfinansierte institusjoner tør å komme med slike målsetninger, uten samtidig å legge frem knallsterke strategiplaner?
Hvem er de 115.000 menneskene som årlig skal gå i operaen, men som ikke gjør det i dag? Og hva er det som sannsynliggjør at operaen vil nå dette målet?
Det blir dyrt. Det måtte man vente. Og dyrest blir det med première-abonnement, 5.500 kroner for orkesterplass på 9 forestillinger. Men inntekstnivået skal stige, også til neste år, så vi har antagelig råd til det. Spørsmålet er heller hva publikum vil bruke pengene, og tiden, på. Vil de for eksempel stå i telefonkø? For abonnementene til Den norske opera selges ikke over internett.
Herheim, sier du?
Lørdag var jeg på sesongpremièren på Julius Cæsar, av Georg Friedrich Händel. Etter å ha frydet meg gjennom mer enn 4 timer med overdrivelseskunst av ypperste merke, vil jeg ikke nøle med å kalle dette Stefan Herheims opera. Stefan Herheim, sier du.
Hvem er det? Ja, mange vet det. Men tenkt så mange som ikke vet det.
Han er ikke bare norsk, men internasjonal operas wonderboy, 37 år gammel, fra Ammerud, og nylig valgt til årets regissør av et av verdens mest anerkjente operamagasin, det tyske Opernwelt, for sine oppsetninger i utlandet - i tillegg til denne på Youngstorget.
Hvordan kan det ha seg, at Den norske opera - som for lengst må ha begynt planleggingen av å nå tusenvis av nye publikummere - klarer å la være å markere dette, i forbindelse med en ny runde Julius Cæsar?
Hvor er de unge?
Hvorfor ikke intervju med mannen, bilde, artikkel, lydfil og video på operaens egne hjemmesider? Ikke engang en link! Hvorfor ikke kommunisere med Stefan Herheims jevngamle, der de er vandt til å finne informasjonen - på internett? Hvordan skal operaen treffe dem, om de ikke engang prøver her?
Og man ser det i salen. Det er ikke mange 37-åringer. Gruppen over 50 er utvilsomt større enn den under 50. Mens Herheims oppsetning vil kunne appellerer vel så mye til yngre.
Hvem er, som sagt, disse 115.000 nye publikummerne? Er det flere 50-, 60-, 70-åringer, eller er det 30-åringene, det skal satses på? Finnes det en plan?
Jeg spør, fordi jeg er blitt nervøs.
Kan bli ille
Men så glemte jeg hele greia, da jeg noen dager senere hørte 27-åringen Tora Augestad, i kabaret’en Music for a while, fremføre Kurt Weill og Bertolt Brecht-sanger på Parkteatret i Oslo. Dette var én av 15 turné-forestillinger, i regi av Rikskonsertene. En forestilling, som når det gjelder intensitet, overskudd, overraskelser, påfunn, lekenhet, timing og musikalitet, var fullt på høyde med Den norske operas og Stefan Herheims.
Det var nesten bare ståplasser, og det var stinn brakke. Vi sto i nærmere 2 timer, og det var mange 37-åringer i salen. Det var faktisk en del 50-åringer også, og helt ned til 20. Det var en formidling og en kommunikasjon over alle grenser. Det minste hint og den mest subtile flørt fra musikerne, ble oppfattet umiddelbart.
Man kan godt tenke seg dette publikummet i Bjørvika. Men man kan likevel ikke ta det for gitt.
Den uformelle atmosfæren, med åpen bar og mulighet for en plast-halvliter underveis, og topp musikkdramatikk, er et alternativ. Hvike grupper operaen kalkulerer med, vites ikke. Men 115.000 mennesker er mange.
Hvis jeg tar feil, er det bra. Hvis operaen tar feil, er det ille.
