Farockis utstilling på Museet for samtidskunst er dominert av video- installasjonen ”Deep Play”, vist på 12 storskjermer i en for anledningen mørklagt banksal. Verket ble først presentert tidligere i år på Documenta i Kassel, og tar utgangspunkt i VM-finalen i fotball mellom Frankrike og Italia i Berlin sommeren 2006.

Harun Farockis kunstneriske prosjekt er både viktig og aktuelt, mener vår anmelder.

Foto: Harun Farocki / Museet for samtidskunst.

Fjernsynsvirkelighet

Finalen i fotball-VM har gått inn i historien bl.a. på grunn av franske Zidanes dramatiske nedskalling av italienske Materazzi som hadde sagt noe om moren hans. Kampen var en på alle måter massiv mediebegivenhet som samlet ikke mindre enn omkring 1 milliard fjernsynsseere.

Farocki kaster med sitt verk et analyserende blikk på den fjernsynsmessige medieringen og regien av det hele. Vi kan bl.a. høre hvordan den ansvarlige fjernsyns-regissøren gir løpende beskjed om valg av kameraer og vinkler, parallelt med at vi kan følge sendingen slik den ble kringkastet på TV.

Vi får også digitalt baserte analyser av selve spillet på banen, i form av to- og tre-dimensjonale animasjoner som løper parallelt med kampen. Også data om de forskjellige spillernes hastighet eller pulsfrekvens flimrer over skjermene. Og publikumsbrølet fra tribunen danner et kontinuerlig lydspor som akkompagnerer det visuelle.

Overvåkning

Ved siden av selve produksjonen av TV-sendingen finner vi dermed både analyser og visualiseringer av spillet på forskjellige plan, inkludert individuell overvåkning av spillerne. Som motsats til dramaet på gresset får vi også monotone opptak fra overvåkningskameraer fra parkeringsgarasjer og områder utenfor selve stadion. En skjerm viser utelukkende det statiske bildet av selve stadion sett utenfra, i silhuett mot en himmel som langsomt mørkner, før det hele opplyses av fyrverkeriet som stiger opp fra stadion etter kampens slutt.

I sentrum for Farockis filmatiske analyse står den fjernsysmessige konstruksjonen av hendelsen og hvordan vår tilgang til og forståelse av spillet blir endret av ny komputerteknologi som er i stand til å visualisere dette på helt nye måter. Han demonstrerer hvordan den intensive medieringen transformerer fotballkampen til et stykke virkelighet av tredje grad, som ekstremt fremmed og uvirkelig midt i alt det velkjente. De som tar denne installasjonen inn over seg vil antakeligvis se på fjernsynsoverførte fotballkamper og lignende type medie-begivenheter med et ganske annet blikk.

Farockis anliggende er mer generelt å gjøre oss bevisst hvilke grunnleggende forandringer ny digital bildeteknologi innebærer. Den muliggjør f.eks. radikalt nye former for visuell overvåkning og "smarte" bomber. Hans kunstneriske prosjekt er dermed både viktig og aktuelt.

Kritisk dokumentarfilm

I utgangspunktet er Farocki filmskaper som først de seneste årene også har begynt å stille ut i kunstsammenheng. Han er tysk, har laget et nittitalls filmer siden slutten av 1960-årene og er i dag internasjonalt anerkjent.

Hans filmer har gjennomgående tematisert hvordan visuelle medier og digitale bilder i vår samtid knytter seg til industriell produksjon, komputere og krigsteknologi. Dette gjør han ved å montere sammen allerede eksisterende filmmateriale ut fra en kritisk og diskuterende intensjon, noe som har blitt karakterisert som ”essay-film”. Han er ikke minst influert både av Bertolt Brechts fremmedgjørings- strategier og franske Jean-Luc Godards endevending av filmatiske konvensjoner.