Ligeti og Kammerorkesteret
György Ligeti 1923-2006
Foto: DAMIEN MEYER/AFPUngarske György Ligeti sto i sentrum ved gårsdagens Ultimakonsert, direktesendt i NRK P2. Han fremsto som en samtidsmusikkens sjuende far i huset.
Publisert 10.10.2007 01:20.
- Skriv ut
Programmet gikk tilbake til 1950-tallets musikantiske neoklassisisme i et nostalgisk møte med den unge Ligeti. Bagateller for blåsekvintett er fra hans folkemusikk-inspirerte tid, og en av dem er tilegnet Bartok, som nettopp gjorde så mye for å ta folkemusikken inn i konsertsalen.
Men allerede så tidlig har Ligeti noen ganske sprø angivelser i notene. Mot slutten står det at det skal spilles ”sinnsykt” og det gjorde også de fem musikerene fra Det norske kammerorkester i beste forstand.
Ligeti kom til Wien fra Budapest etter opprøret i 1956. Gjennom femti år, fram til sin død i 2006 ga han avgjørende impulser til samtidsmusikken.
Burlesk
Noe av det lille Ligeti fikk med seg i bagasjen på flukten fra Budapest til Wien var den første strykekvartetten fra 1954, og der har Ligeti utviklet en stil som peker langt fremover. En strykekvartett fra Det norske kammerorkester under ledelse av Atle Sponberg ga en forrykende framførelse.
Musikken tar utgangspunkt i en nærmest barokk flerstemmighet, men tar oss inn i en helt ny klangverden der en av Ligetis senere spesialiteter, de lange utholdte klanger dukker opp. Men også en annen av hans spesialiteter, den burleske humoren hører med i hans første kvartett.
Atle Sponberg
Foto: scanartsPåkjenning
1960-tallet er den mer eksperimenterende modernismens tid. Konserten i kulturkirken Jakob fikk en sjokkåpning med hvirvlende akkorder i minimalistisk stil slik som Terry Riley og andre gjorde det samtidig. Men det var før Ligeti hadde hørt at noen prøvde ut en slik repeterende stil.
Stykket er litt av en påkjenning for utøveren, og selv om Knut Johannessen mistet det harde tempoet i siste del, fikk de hvirvlende bevegelsene sin virkning.
Konserten ble avsluttet, etter at radiosendingen var over, med et orkesterverk av den engelske komponisten Thomas Adès.
Filosoferende
Men det alle fikk med seg før pause var en fiolinkonsert av norske Helge Iberg. Atle Sponberg var en glitrende solist i et parti som røper komponistens bakgrunn i jazz og pop, her en tango. Tittelen på fiolinkonserten var Dromo-Dance, og komponisten filosoferer i programmet omkring den greske tittelen "dromo", som antyder at det går veldig fort rundt oss. De brå kastene i musikken forteller noe om det.
Når man lytter til musikken, synes jeg slike livsfilosofier blir litt påklistret. I den grundige og nyanserte utarbeidelsen med friske rytmer og klanglig fantasi er det nok å glede seg over. Og det var ikke fritt for at Ligeti spøkte i bakgrunnen, som en sjuende far i huset, også for Iberg.
(NRK P2 Musikkredaksjonen)
Publikums 17. mai-bilder
