En ny norsk opera er en begivenhet, og når emnet er overgrep mot kvinner, kan det bli ekstra engasjerende. I en uke da nye statistikker forteller om overraskende høye overgrepstall presenterer Glenn Erik Haugland sin opera ”Rebekka”om akkurat dette.

Den Norske Opera brukte scenen til Bærum kulturhus i Sandvika siden det er nedtrapping på Youngstorget: Og når Oslofilharmonien i år ikke ville prioritere Ultima, ble det operapremiere i stedet for orkesterkonsert som festivalåpning for over ett hundre Ultima-arrangementer i de neste to ukene.

Roman

Ingvar Ambjørnsens roman ”Dukken i taket” er blitt til en operatekst i hendene på Rolf Norsen, som komponisten Glenn Erik Haugland har samarbeidet med også tidligere. Handlingen pendler mellom drøm og virkelighet og forteller historien effektivt. Men den er for lite poengtert med mye hverdagsligheter i språket.

Hovedpersonen er den unge kvinnen Rebekka som vil hevne en voldtekt på søsteren. Overgriperen har ikke fått den fortjente straffen, og Rebekka klarer å ødelegge hans fremtid. Men nederlaget rammer alle. Tragedien fullbyrdes når hennes søster dør i stedet for å få livet tilbake. Seieren er forgjeves.

Et slakteri gir klangbunn til møtet mellom Rebekka (Hege Høisæter) og kunstneren Leo (Rodney Clarke)

Foto: Jörg Wiesner/Den Norske Opera

Kvinnetragedier

På forhånd har det vært mye fokus på teksten i denne operaen og det moralske og samfunnsmessige engasjementet. Den føyer seg inn i en lang rekke kvinnetragedier i operahistorien, fra Tosca til Lulu og Anne Pedersdotter. Men denne gang får vi vite hva som skjer etter at teppet vanligvis er gått ned.

Glenn Erik Haugland setter teksten i sentrum. Han lar sangen utfolde seg i en deklamatorisk melodikk, sangbar og uten modernismens pling-plong og store sprang. Dette er et personlig og tiltalende grep, men det skaper åpenbart også en begrensning. Noe har hindret ham i å utfolde fantasi og mangfold rikt nok. Dette betyr ikke at det mangler kontraster. Her er en god del musikk som lyser opp i mørket.

Rebekka (Hege Høisæter, til h.) innynder seg hos overgriperens hustru (Nina, Ann-Helen Moen) for å fullbyrde sin hevn.

Foto: Jörg Wiesner/Den Norske Opera

Krydder

Orkestret illustrerer og utdyper med mange frodige virkemidler, også lydbåndkulisser. Men på tross av en del krydder oppleves det hele som mye likt og ubestemmelig uten tilstrekkelig profilerte musikalske ideer. I noen dramatiske oppbygninger blir det en mellomting av gammeldags crescendo og minimalistisk repetisjon, men de store klimaksene uteblir.

Avslutningen er for eksempel en uendelig orkesterklang der paukevirvler står for dramatikken. Men det er ikke nok, særlig nå det da ikke skjer noe på scenen.

Koret trekkes kreativt inn i handlingen som engasjerte tilskuere. Men det er noe kunstig og keitete over hvordan instruktøren Michael McCarthy bruker koret og en del biroller på scenen. De fineste virkningene er når realismen og trivialiteten viker for drøm og fantasi. Men heller ikke da blir tragedien formidlet så det går gjennom marg og bein.

Intens

Den som bærer forestillingen er Hege Høisæter i tittelrollen. Hun er på scenen hele tiden i to timer og overbeviser som den hevngjerrige og slue søster av voldtektsofferet. Høisæter har utviklet seg til en av våre fineste sangere og med flere intense rolletegninger, fra Røros-jente til Carmen.

Svein Erik Sagbråten som skurk har lagt alen til sin vekst de siste årene med en ny og kraftig fylde. Fine rolletegninger skaper også de to andre hovedpersonene Ann-Helen Moen og Rodney Clarke.

Det er mange krevende solooppgaver for korister og musikere. Alt ble utmerket tatt hånd om under musikalsk ledelse av den unge norske dirigenten Trond Korsgård.