En teaterversjon av Vivian Nielsen, etter filmmanuskript av Lars von Trier, David Pirie og Peter Asmussen.

Oversatt og iscenesatt av Line Rosvoll.

Oppriktig barnlighet

Nå blir det Nina Ellen Ødegård som bærer forestillingen. Det gjør hun med oppriktig barnlighet i kroppspråket, og et ansikt som lyser av hengiven kjærlighet. Det er rørende å bivåne hennes fryd over kjærlighetens erotiske side. Og hun viser oss et brennende forhold til sin Gud, som hun snakker med hele tiden. Bess har for lengst lagt sitt liv i Guds hender, og nå med sin nye kjærlighet, stoler hun på at Gud også bistår med å forsvare denne kjærligheten.

Mysteriespill

Det er her det religiøse mysteriespillet kommer tydelig frem. Bess tror at Gud kan utrette mirakler for menneskene bare de er villige til å gjøre offer. Når ektemannen Jan blir dødelig skadet på oljeplatformen, tror Bess at det er hennes skyld. Hun hadde overtalt Gud til å sende ham hjem til henne. Hun holdt ikke ut atskillelsen. Med denne skyldfølelsen i bunnen, er den troende Bess villig til hvilket som helst offer for å gjøre Jan frisk igjen. Han er fortvilet over ikke å kunne være mann for henne, og ber henne gå ut og finne seg andre menn å elske og ha sex med. Det vil ikke Bess – ikke før Jan sier at det vil gjøre ham frisk igjen.

Og her går forestillingen inn i sin mest gripende del. Med det pietistiske kirkesamfunnet som sjokkerte tilskuere, og morens fortvilelse, kler Bess seg utfordrende og følger de prostituertes vei til kåte mannfolk som misbruker henne. Overbevist om at Jan blir friskere jo sterkere hun blir brukt. Til slutt går det galt på en båt med onde menn som bruker kniv. Og Bess dør av skadene. Men Jan blir frisk. Presten dømmer henne til helvete i begravelsen, men Gud ringer med klokker over henne i himmelen.

Tro og kjærlighet i vår tid

Da Lars von Trier kom med sin trilogi om godhet, der Breaking the Waves var den første filmen, var vi ennå i ironiens tid og sjokket over filmens budskap var stort. I dag, 11 år senere, er vi mer i undringens tid. Når vi har en prinsesse som hevder å ha kontakt med englene, er det kanskje ikke så vanskelig å åpne seg for Bess’ overgivne tro på Gud og hva det gjør med hennes måte å se livet på.

Godhet

Den som verken undrer seg over Gud eller tilværelsens mysterier, ser allikevel Bess som en kvinneskikkelse av absolutt godhet: hun som ofrer seg for alle andre. Det er en rolle ulik dagens moderne yrkeskvinner og -menn. Samfunnet rundt oss har lagt pragmatiske premisser for uselviskhetens vilkår. Hadde Bess bodd i byen, måtte hun forsørget seg med en lønnet jobb istedetfor å vaske kirken gratis for menigheten.

Men det gjenstår fremdeles kjærligheten med det brennende hjertet og den uforstilte glede over kjærlighetens kroppslige nytelser. Der kan Bess fra Breaking the Waves være et eksempel. Kanskje kan forestillingen motvirke den kyniske sexualpraksis som råder blant mange av dagens unge. Derved vil den bidra til å gjenskape en kjærlighetsbasert erotikk.

Scenografien

Rommet som skapes for skuespillernes roller er viktig. På Centralteatret har Siri Langdalen laget en kald og hard ramme som symboliserer den nådeløse pietistiske menigheten som Bess og moren er en del av. Den bekrefter for oss Bess’ eksistensielle situasjon og underbygger handlingen i forestillingen. Dekorasjonen er teknisk funksjonell og lar personene bli hvor de er, mens rommet skifter omkring dem. Praktisk og dynamisk på en liten scene der forestillingen skal gli mest mulig uten brudd. Unni Evjen var fin som Bess’ mor.

Språket

Vivian Nielsen har skrevet teaterversjonen og det står at Line Rosvoll har oversatt – men dansken henger igjen noen steder og det blir et oppstyltet norsk. Og da kan ikke skuespillerne fremstå annet enn som oppstyltet. Som når Dr. Richardson, spilt av Mads Henning Jørgensen, sier til Bess at: ”Som det ser ut nå, så har det lykkes oss å stabilisere din manns tilstand.” Hva med dette forslaget i farten: ”Det ser ut som om vi har klart å stabilisere tilstanden til mannen din, Bess."