Richard Hawley - Lady's Bridge

Richard Hawley har rotet seg litt for langt inn i nostalgien og glemt koke sammen de virkelig gode låtene som trengs i bunnen av musikk som dette, mener NRKs anmelder.

Foto: Arne Kristian Gansmo/NRK

Igjen serverer han nostalgisk pop med stor lyd, men denne gangen er Richard Hawleys låter for svake.

Svein Terje Torvik

Publisert 21.08.2007 09:52.

Skriv ut
Del/tips

Hawleys nye plate ”Lady’s Bridge” slippes denne uken. Hawleys forrige plate var en stor suksess, også i Norge.

Norgesvenn

Her hjemme ble hans tredje album, ”Cole’s Corner”, lydsporet til juleshoppingen i desember 2005. Etter 12 uker på Topp 20 og mange konserter rundt i landet, hadde vi fått nok en rocka norgesvenn.

Crooner

Også på nye sin nye plate bruker Richard Hawley hjembyen Sheffield som utgangspunkt. Tittelen ”Lady’s Bridge”, er navnet på en bro som tidligere forente den rike delen av byen med den fattige. Hawley kommer fra den fattige siden, og han er en moderne crooner som synger for de som har kommet skeivt ut, blitt sviktet og mistet kjærligheten.

Likhet og forutsigbarhet

Melankolien til Hawley er sympatisk og velment. Store arrangementer med stryk og messing underbygger stemningene i ånden til størrelser som Roy Orbison og Scott Walker. Men ingen låter på ”Lady’s Bridge” måler seg med de to-tre virkelig gode på platen før. Her blir Hawley rett og slett for kjedelig i all sin likhet og forutsigbarhet, både når det gjelder stemmebruk, atmosfære og melodilinjer.

For nær forbildene

Richard Hawley har fortid blant annet som gitarist i gruppen Pulp. Men der Pulp-sjef Jarvis Cocker har en ironisk og interessant kjølig distanse til 60-tallets storslagne pop og underholdningsmusikk, lar Richard Hawley seg heller styre av det sentimentale og går for nært opp til forbildene uten å tilføre nok av seg selv.

Første singel, ”Tonight the Streets are Ours”, er pompøs og velarrangert som popen ikke har vært siden 60-tallet, men vi får ingenting nytt og det gir oss liten grunn til å velge Hawley fremfor de han etterligner.

For langt inn i nostalgien

Når Richard Hawley dyrker rockabilly og tidlig Johnny Cash og Elvis Presley, blir det noe mer fres, om ikke mer originalt. ”Serious” er gjort med stil, og låter som en oppusset variant av hans helters 50-tallsinnspillinger i legendariske Sun Studios.

Richard Hawleys musikk er fin å drømme seg bort med. Men med “Lady’s Bridge” har han rotet seg litt for langt inn i nostalgien og glemt koke sammen de virkelig gode låtene som trengs i bunnen av musikk som dette.