Som runer i Slottets marmor
Eldbjørg Hemsing spilte Bach.
Foto: Torkil Baden/NRKI Slottskapellet spilte verdensstjernen Kim Kashkashian noen intense og profilerte miniatyrer av den ungarske komponisten Györgyi Kurtag.
Publisert 18.08.2007 00:44.
- Skriv ut
Kashkashian gjorde ikke skam på sitt rykte som en av tidens ledende bratsjister ved konserten fredag under Oslo kammermusikkfestival.
Siden programheftet også ved denne konserten var ganske mangelfullt, ga heldigvis solisten innsiktsfulle kommentarer til satsene. Hun hadde fascinerende historier fra sitt nære samarbeid med den særegne 81 år gamle Kurtag.
Hans intense miniatyrer sto som runer risset inn i Slottskapellets marmorvegger, forløst i alle detaljer av solistens praktfulle bratsjtone.
Folketoner
I noen forrykende duetter av Béla Bartok hadde Kashkashian sin motspiller i den engelsk-norske bratsjisten Juliet Jopling, som hevdet seg godt. Bartok tar ungarske folketoner inn i en ny sammenheng, og de ti duettene omfatter både modernistiske og krasse satser og en mer tradisjonell harmonisering.
En programforandring bidro til at vi fikk en statusrapport over utviklingen til talentet Eldbjørg Hemsing. Det er ett av festivalens erklærte mål å plassere dyktige unge musikere på podiet sammen med veteraner. 17-årige Eldbjørg Hemsing har vært mye i rampelyset det siste året, og nå hadde hun valgt seg intet mindre enn Bachs store ciacona for solofiolin.
Bratsjisten Kim Kashkashian fortalte om Kurtag.
Foto: Torkil Baden/NRKDjervt
Første del var mer skoleflinkt enn båret fram i det helt store suget. Hun er kommet imponerende langt i teknisk beherskelse med en klar intonasjon hele veien. Og mot slutten av dette formidable verket, vanligvis hinsides kapasiteten til en 17-åring, var det ansats til noe personlig og djervt.
Mozarts store C-durkvintett avsluttet konserten framført av Arvid Engegård og hans kvartett, forsterket med Kim Kashkashian på bratsj. En særlig honnør til den utmerkete Audun Sandvik, som hoppet inn i det solistiske cellopartiet på svært kort varsel.
Røff
Ensemblet spilte Mozart alt hva remmer og tøy kan holde. Den viktige førstefiolinstemmen har ikke den suverene og elegante Mozart-tonen man kunne ønske seg. Men den røffe spillestilen formidlet allikevel en viktig side av den musikantiske Mozart. Men selv den muntre Mozart har ikke vondt av litt større forskjell på sterkt og svakt.
Slottskapellet er et vakkert rom, men det er pussig at festivalarrangørene år etter år glemmer at det er en kirke. Kanskje det er på tide at det en gang framføres noe som knytter til kirkerommets egenart.
Publikums 17. mai-bilder
