Det er et gedigent praktverk Forlaget Press nå gir ut om Odd Nerdrums kunst. Det er på over 500 sider og veier visstnok godt og vel fire kilo. Formatet er i seg selv et kalkulert statement om Nerdrums monumentale betydning.

Mangelfull

Det er primært blitt en flott billedbok fylt med gjengivelser av Nerdrums bilder fra hele hans kunstnerskap. Ikke minst er det interessant å kunne se igjen hans tidlige malerier, samt helt nye verk. Når det gjelder det skrevne holder boken dessverre ikke mål.

Den har ikke den informasjon man forventer av en seriøs kunstbok i dette formatet. En del bilder mangler datering, det er ingen oversikt over kunstnerens utstillinger eller biografi, og boken mangler også seriøse kunstfaglige tekster som setter kunstnerskapet hans i perspektiv.

Temaer

Bildene er organisert i tematiske kategorier og ikke i forhold til utviklingen i kunstnerskapet som helhet. Det dreier seg om temaer som mann, kvinne, kjærlighetspar, mor og barn, selvportretter osv. Dette utdyper sammenhenger i hans kunstnerskap på interessante måter, men gjør samtidig at helhetsbildet kan blir noe fragmentert. For egen del hadde jeg muligens hatt større utbytte av en mer kronologisk presentasjon, i forhold til å forstå utviklingen i hans kunstnerskap.

Nye malerier

Når det gjelder de helt nye maleriene finner vi ingen tydelige brudd i forhold til tidligere, men de synes gjennomgående å være preget av en dusere og mer impresjonistisk malemåte. Motivene er ikke så grafisk fortellende, selv om det som før dreier seg om menneskefigurer i tidløse landskaper, inspirert bl.a. av den nakne og spesielle naturen på Island.

Nerdrum-myter

I forbindelse med lanseringen av boken ser man hvordan bestemte myter om Nerdrum blir tatt frem og resirkulert. Den mest sentrale - som Nerdrum selv har vært flink til å betone og som mediene begjærlig griper til hver gang - er at Nerdrum er en miskjent og forfulgt kunstner.

Det kan nok hende at Nerdrum møtte motstand i et lite norsk kunstmiljø i 70-årene. Faktum er allikevel at han de siste 20 årene har vært en av de mest anerkjente, omtalte og høy prisede kunstnerne vi har. Denne anerkjennelsen har han fått både her hjemme og internasjonalt, særlig i USA.

Grunnen til at offer-myten om Nerdrum fortsatt holdes ved like, må være at det fungerer oppmerksomhetsskapende og fordi media sluker det ukritisk. Tabloidene elsker Nerdrum fordi han bekrefter klisjeen om ”det miskjente geni” og gir dem noe å skrive om.

Kitsch-begrep som forvirrer

En annen forvirrings-strategi er Nerdrums private bruk av kitsch- begrepet. I vanlig språkbruk innebærer kitsch masseproduserte bilder basert på maleriske klisjeer, bilder uten kunstnerisk verdi som selges for en billig penge. Når Nerdrum betegner seg selv som kitsch- maler og samtidig drar inn Rembrandt og annen kanonisert høy kunst, blir det meningsløst. Hans bilder selges dyrt til rike samlere, henger i museer og blir omfattet med seriøs kunstkritisk interesse. Den har alle kjennetegn på høy kunst.

Postmodernist

Nerdrum plasserer seg i virkeligheten midt i dagens samtidskunst. Det som karakteriserer hans bilder er stilsitatene, det teatralske og en høy grad av selviscenesettelse. Dette er velkjente trekk ved mye av den postmoderne kunsten fra 1980-årene og fremover. I mine øyne er det i dobbelt forstand overflaten som gjør hans bilder interessante.

Det er f.eks. ikke vanskelig å se forbindelseslinjer til en kunstner som Børre Sæthre og hans Festspillutstilling som vises i Bergen for tiden. Her dreier det seg i ekstrem grad om iscenesettelse av overflater, samtidig som det henspilles på mytologi, patos og dyp mening.