Michael Brecker - Pilgrimage

Den amerikanske saksofonisten Michael Brecker, her under en konsert i Nice i juli 2000.

Foto: VANINA LUCCHESI/AFP

Nå er den her, det som skulle bli saksofonisten Michael Breckers siste CD. Et mektig minnesmerke, sier vår jazzanmelder Erling Wicklund om Michael Breckers ”Pilgrimage”.

Erling Wicklund

Publisert 25.05.2007 13:10.

Skriv ut
Del/tips

Michael Brecker: 'Pilgrimage'.

Foto: Albumcover

Det er en forunderlig kontrast mellom den livskraftige overskuddsmusikken og opphavsmannens dødskamp. Fra internett og e-post visste jo hele jazzverden om Michael Breckers desperate søk etter en donor med hans sjeldne blodtype som skulle berge ham fra sykdommen.

Selvutfordrende jakt

Her gjenspeiles kampen og håpet, med inderlig bønn, protest og aggresjon – men aldri resignasjon. Michael Breckers ”Pilgrimage” er blitt et mektig minnesmerke over av en gigant i vår tids musikk, på linje med John Coltrane i forrige generasjon.

I intrikat og virtuost samspill med gitarist Pat Metheny åpner Brecker med ”The Mean Time” – et tredobbelt ordspill over ventetida, den vonde tida og den vanskelige rytmen. På sett og vis summerer Brecker her opp liv i selvutfordrende jakt på det uhørte og hittil uspillelige. Så langt kom han altså.

Vindskeiv og akkordfrekk

Musikken blir mer insisterende og Breckers tone mer desperat i ”Five Months from Midnight”. Innspilt altså i august 2006 da han ganske riktig hadde 5 måneder igjen å leve. I Anagram utfordrer Brecker sine medspillere voldsomt, og både Metheny og pianist Brad Mehldau leverer noe av det hippeste og mest groovy svingende vi har hørt fra den kanten. Plutselig havner vi i en vindskeiv og akkordfrekk blues med orientalsk-klingende tema og en messende rabbiner-røst i det fjerne. Er det Brecker som synger eller er det skapt gjennom hans elektroniske bi-instrument EWI? Et mysterium som coverteksten ikke gir svar på.

Vil bli nedskrevet i lærebøker

I en inderlig og storartet usentimental ballade stiller Brecker sitt fundamentale spørsmål When can I kiss you again? Og vi merker en større klanglig varme når Herbie Hancock overtar pianokrakken. Det er plass for masser av humor og spetakkel i studio også, med tøffe innspark, bråstopp og utbrudd som holder alle på tå hev – ikke minst bassist John Patitucci og trommis Jack DeJohnette. Og noen av Breckers toneganger vil sikkert bli nedskrevet i lærebøker for neste saksofonist-generasjon.

En avsluttende avstikker inn i elektronisk klangverden tilfører ikke så mye, men ødelegger heller ikke hovedinntrykket av den innpå 1 time og 20 minutter lange pilgrimsreisen. Michael Breckers ”Pilgrimage” er en storslått hyllest til musikken og livet.