Det ble en kveld i tragediens tegn med henrettelser og krig på løpende bånd under ledelse av den russiske dirigenten Michail Jurowski. 6.symfoni av Sjostakovitsj åpner som en sørgemarsj av Mahler, og det vanket mye lekkert kammermusikalsk spill i treblåserne.

Sjostakovitsj komponerte denne symfonien tre år etter det første voldsomme angrepet på ham i Pravda januar 1936. Der karakteristerte avisens anonyme skribent, sannsynligvis Stalin selv, musikken hans som ”brakende, gnissende og skrikende, forvirrede strøm av lyder.”

Tragisk

Ikke rart at en symfoni som offisielt handler om vår, glede og ungdom har en tragisk undertone. Han har selv sagt at symfonien handler om svik. Men den slutter med en forrykende russisk dans. 

 Siden september har vi fått et portrett i helfigur av hundreåringen Sjostakovitsj. Vi har hørt fire av symfoniene, konserter for klaver og for fiolin, filmmusikk, og nå til slutt 6.symfoni og en kantate i denne sjuende og siste konserten.

Denne fine repertoarsammensetningen har også dannet et epos om kunsten i et totalitært samfunn. I verk etter verk har vi opplevd hvordan Sjostakovitsj har reagert når kunsten ble forsøkt styrt av politikere. Hans verkliste er en studie i å omgås maktmisbruk, ofte med ironi og tvetydighet som våpen. Vi vet ikke alltid om det er fleip eller om han virkelig prøver å være folkelig.

Og selv om det ikke akkurat går så mange staliner rundt i dag, er utfordringen fortsatt for både kunstnere og publikummere å holde fast på integritet og ikke tute med de ulver som tilfeldigvis er ute.

Norsk musikk

Michail Jurowski arbeider mest i Tyskland og kjenner Oslofilharmonikerne fra tidligere, bl.a fra plateinnspillinger, - faktisk med norsk musikk. Det er påfallende at russiske dirigenter står bak en betydelig del av konsertframførelser og plateinnspillinger av norsk musikk de siste årene.

Jurowski har en klok dirigent som disponerer og leder på en god måte og oppnår flotte resultater. 6.symfonien til Sjostakovitsj har Oslofilharmonikerne tidligere spilt inn på plate med Mariss Jansons. Så alt lå til rette for en veltrimmet framførelse der orkester og dirigent kjente hverandre og kjente stoffet, og slik fungerte det også i et særdeles glansfullt og presist spill gjennom hele konserten, som for øvrig blir sendt i P2 i sommmer.

Et norsk verk ble et fint apropos til de to dramatiske verkene til Sjostakovitsj. Harald Sæverud komponerte sin 6.sjette symfoni i 1942 og kalte den ”Sinfonia dolorosa”, ”Smertens symfoni”, til minne om en venn som tyskerne henrettet.

Sæverud har noe av intensiteten til Sjostakovitsj, men ikke hans fantasi. Av og til blir det kraftpatriotisk i Johan Svendsen-stil. Og noe blir noe masete og noe stamper når han endevender det karakteristiske, hymnepregete temaet gjennom hele verket.

Stenka Razin

Kantaten ”Henrettelsen av Stepan Razin” handler om det samme som i den kjente russiske folkesangen Stenka Razin. Han var en frihetshelt, en sjøfarende kosakk som ledet et bondeopprør mot tsaren og hans bojarer på 1600-tallet. Dikteren Jevtusjenko og komponisten Sjostakovitsj skildrer hvordan Stenka Razin føres gjennom folkemassene på Den røde plass i Moskva. Han henrettes til trommer og kirkeklokker, bødlene jubler, men siste stikk tar allikevel frihetshelten. Hans avhugne hode hånflirer mot maktapparatet.

Russisk solist og dirigent borget for en framførelse etter komponistens intensjoner. Solisten er en blanding av forteller og hovedpersonen Stenka Razin. Maxim Mikhailov har en fast bass, ikke overveldende stor, men intens, og han formidlet henrettelsen som om det var en opera. Og de nitti filharmoniske koristene var veltrimmet under Øystein Fevang

Det skal litt til å ha god nok slagkraft og presisjon i de mest krevende partiene, men totalinntrykket var overveldende og et mektig klimaks på Sjostakovitsj-feiringen.