Edvard Grieg, en introduksjon til hans liv og musikk (Vigmostad & Bjørke) skiller seg fra den Grieglitteraturen vi har hatt hittil. Den er ikke så omfattende som den siste store biografien fra 1980 til Finn Benestad og Dag Schjelderup Ebbe. Men forfatteren går grundig inn i musikken og kildene.

Erling Dahl har lang innsikt i sitt stoff. Selv om han ikke behersker skarringens kunst, har han fått en sentral posisjon i Bergens kulturliv. Nå er han programsjef ved Festspillene etter tretten år som leder for Troldhaugen.


Roma

Erling Dahl begynner litt overraskende sin vandring i Griegs fotspor i Roma. Det er fordi det er der at Grieg finner seg selv og Norge gjennom norske kunstnere, - slik som Ibsen som i følge Griegs dagbok for 1. juledag 1865 var "sprøyte full".

Boken fortsetter så mer kronologisk og går tilbake til 1840-årene, fødsel i Bergen i 1843, studier i Leipzig og gjennombruddet med klaverkonserten i København i 1869. Det er et meget rikt billedmateriale i boken, ja det virker som han har tømt sin gamle arbeidsplass Troldhaugen for bilder. Det er også illustrasjoner når forfatteren vil trekke paralleller i kunstens verden, som for eksempel til Michelangelo og Munch.


Den neste store stasjonen i Griegs liv er samarbeidet med Bjørnson og Ibsen i 1870-årene. Bjørnson kom først. Men Ibsens Peer Gynt gjorde at en opera om Olav Trygvason til Bjørnsons tekst måtte vike. Dahl forteller hvordan Olav Trygvason først kom på scenen som en opera i år 2000 i Ragnar Søderlinds fullbyrdelse. Og Dahl mener det var "meget vellykket og en mesterlig måte". Det kan Dahl gjerne mene, men alle var ikke enige i det.

Ellington

Peer Gynt -musikken er som alltid godt stoff, krydret med komponistens egne beskrivelser. Også Duke Ellingtons Peer Gynt -versjon er nevnt, men svært overfladisk, - ikke at det var i 1960 og ikke at platen ble forbudt i Norge etter utspill fra Norsk komponistforening, som syntes Duke Ellington krenket Edvard Grieg!

1880-tallet var en krisetid for ekteparet Nina og Edvard Grieg, men Dahl har intet nytt å fortelle om Edvards forelskelse i malerinnen Leis Schjelderup. Vi får vite om Griegs planer om å besøke den 23 år gamle flammen i Paris, men at Grieg så ombestemte seg. Så skriver Dahl: "Det var nok en tung bør som ble tatt fra Griegs skuldre da avgjørelsen endelig ble tat".

Med dette bruker Dahl praktisk talt nøyaktig de samme ordene som Benestad og Schjelderup-Ebbe om samme episode i sin biografi. Så det virker som Dahl har hatt god hjelp av sine forgjengere.

Menneskerettigheter

De lyriske stykkene er ett av kapitlene i annen halvdel av boken der Dahl knytter biografien til grupper av komposisjoner, - også sanger, kammermusikk og folkemusikken. Det er nok et klokt grep selv om det betyr at kronologien må vike. Hvert av disse kapitlene blir nye minibiografier, men dette gir innsikt i utviklingen av musikken.

Mot slutten gjennomgås den politisk bevisste Grieg og særlig hans forhold til Frankrike i 1890-årene. Der gjorde han seg mektig upopulær ved å kritisere myndighetenes justismord på den jødiske offiseren Alfred Dreyfus. Grieg fremsto som en radikal forsvarer for menneskerettigheter.

Slapp

Det angis i presentasjonen av boken at Dahl har mye nytt å komme med. Med hans bakgrunn stemmer sikkert det selv om det ikke er så lett å sjekke dette umiddelbart. Hans form er i hvert fall forfriskende og svært personlig. Har har gjennom årene fenget mange konsertbesøkere med sine presentasjoner, og dette materialet ligger til grunn nå. Og akkurat det gjør boken litt slapp i stilen.

Dahls siste ord er "Jeg har herved presentert min Grieg. Jeg håper det kan inspirere leserne til å finne sin Grieg." Men noen skjønnhetspletter står i veien for at leseren skal finne sin Grieg. Superlativer som mesterverk, utsøkt, briljant, utrolig henger løst.

Nordheim

Dahl sier at David Monrad Johansen var kollega av Grieg, men han var bare 19 år da Grieg døde. Om Haugtussa-sangene får vi vite at en plateinnspilling fikk en pris i 1993. Ja, hva så, spør jeg.

Som et eksempel på Grieg i vår tid siteres noe Arne Nordheim har skrevet om ham. Og så tilføyer Dahl: "Arne Nordheim har tatt opp arven etter Edvard Grieg. Han har med sitt eget, personlige uttrykk nådd ut til mennesker over hele verden - i Griegs ånd. Men selvsagt helt forskjellig fra Grieg." Ja, selvfølgelig og hva så? Det er vel ganske intetsigende at Nordheim skal ha nådd langt ut i Griegs ånd.

Tidsbilde

Men i veksling med denne litt pratsomme stilen er det mye kraftfullt materiale i form av brev, sitater, bilder og diverse oversikter. Slik får vi også et et rikt tidsbilde. Det er lett å finne frem til Griegs og samtidiges egne ord, og det er alltid interesssant.

Som oftest oppleves Dahls korte beskrivelser av musikken som poengterte og relevante. Dahl vil treffe et stort publikum med denne boken, og det tror jeg han lykkes med.