Leif Ove Andsnes - Schuberts Klaversonate i C-moll
Leif Ove Andsnes leverer et Schubert-spill kjemisk fritt for overflatisk pynt på sin siste plate.
Publisert 02.03.2007 16:11.
- Skriv ut
Leif Ove Andsnes' nyeste plate åpner med Franz Schuberts Klaversonate i c-moll, skrevet i komponistens dødsår 1828. Platen er kun viet musikk av Schubert, og Leif Ove Andsnes tar ham på dypeste alvor.
Dødsens alvorlig
Allerede i åpningsminuttet av C-mollsonaten er det klart for meg: Leif Ove Andsnes smiler ikke, briljererer ikke og råkjører ikke. Dette er fattet, konsentrert - og først og fremst er det dødsens alvor.
Det er Schubert selv som snakker, pianisten bare sørger for at unge Franz får sagt det han vil. Før han ikke kan si noe mer. Det er noen tunge tanker av en akkordrekke, en liten trillende digresjon, kanskje går alt bra... Så hugger svartsinnet taket igjen.
Stigende intensitet
Leif Ove Andsnes åpner tørt, nesten nøkternt og alvorlig, men med en stadig stigende intensitet som bare anes i første sats og som virkelig suger tak i deg i fjerde og siste sats; en piskende allegro med kurs for stupet.
Tempoet er skrudd opp - Andsnes er hurtigere enn mange her, og det føles helt riktig.
Ingen pyntegjenstander
Den urolige bassfiguren spilles ikke som akkompagnerende pyntegjenstand under en tilsynelatende vennlig melodi. Nei, bassen - tarantellamotivet som man gjerne sier - har en egen enerverende, piskende stemme.
Og du ser det for deg: Pianisten som kroker seg sammen, ørene ligger flatt mot hodet, håret bakover. Han holder stramt i tømmene - skynd deg, skynd deg før det er for sent - vanviddsrittet er ikke over før sangerens dødsskrik overtar showet.
Styggvakker tenor
Tenoren Ian Bostridge samarbeider igjen med Leif Ove Andsnes. Fire sanger samt tre sangfragmenter av Schubert er med på platen. Men heller ikke her er det trøst å få - de handler om syke tanker, forbudte drifter, iskald ensomhet og død.
Bostridge har pakket vekk det vakre i stemmen, og er direkte, klar, nesten skrikete - i ekstremt åpen klang som et blødende sår. Skrekkelig er det, ganske grusomt. Noe av det flotteste fæle jeg har hørt på en stund.
Så alt i alt, sangenes tema og framførelsens råhet på alle plan tatt i betraktning, burde det kanskje være aldersgrense på denne platen. Men altså: Anbefales voksne.
Publikums 17. mai-bilder
