Organisten

Kryptologi, koder og intrikate bokstavgåter gjemt i Shakespeares verker er viktige bestanddeler i boka «Organisten», som Erlend Loe har skrevet sammen med organist Petter Amundsen. Amundsen hevder å ha løst store mysterier - større enn sannheten om hvem William Shakespeare var. Men boka er nok mest for de spesielt interesserte.

Publisert 06.11.2006 12:56.

Skriv ut
Del/tips

Erlend Loe og Petter Amundsen

Organisten

Cappelen 2006

Av Leif Ekle

I blant er jeg i tvil om jeg overhodet kan si noe fornuftig om den boka jeg har fått i neven for å anmelde. Med «Organisten» var jeg nesten sikker på at de burde ha valgt en som ikke merker prestasjonsangstens klamme hånd bare ved synet av en førstegradsligning, med andre ord; et annet og mer kryptologisk menneske enn meg.

Detaljert besnærende

Til å begynne med, mens bokstavkombinasjoner og magiske tall og besynderlige tilfeldigheter jeg tror ikke ville vært tilfeldigheter en gang, hvis ikke forfatterne – eller i alle fall den ene av dem – var slike halsstarrige letere, og dermed; finnere. Mens de leser førsteutgaven av Shakespeares samlede med passer og vinkelhake, og vil ha meg til å tro at salig William, om han nå i det hele tatt fantes, var frimurer, og at Francis Bacon kanskje var mannen, eller én blant flere allikevel. Mens alt dette bare så vidt drar seg i gang over en 100 siders tid, vil jeg bare saksøke for misbruk av min tid og knapt tilmålte tålmodighet.

Allikevel; jeg hadde ikke uttrykt meg slik om det ikke var noe her. Visst fanges også min interesse. Jeg har trøbbel med å henge med i hver detaljerte sving, ja visst, men besnærende er det. Tross alt hadde Erlend Loe også vondt for å henge med, skal vi tro ham omtrent midtveis. Vi er tilbake der vi har vært så ofte før i mysterienes verden: Tenk om det er sant – tenk om denne organisten fra Norge har rett! Mens skeptikeren i oss lener seg bekymret bakover med sine advarsler om besnærende manipulasjon og håndfast ledelse.

For spesielt interesserte

Mens Erlend Loe var filmkonsulent i Norsk filmfond fikk han altså besøk av nettopp organist Petter Amundsen og et par filmfolk som ville lage kinofilm av Amundsens oppdagelse. Dét ble ikke noe av, men bok ble det, fortalt etter et samtalemønster, der Amundsen doserer og øser av en helt ufattelig mengde kunnskap og innsikt; mens Loe er skeptisk, lytter, spør, skriver ned og sakte men sikkert blir overbevist – nesten som leseren.

Jeg tør allikevel hevde at de entusiastiske leserne av denne boka vil bli funnet blant de spesielt interesserte og formalteoretisk anlagte. Dette er rett og slett ingen underholdningsbok i vanlig forstand og stoffet er langt vektigere enn en Dan Brown kunne tilføre Da Vinci-koden. Disse leserne vil kanskje heller ikke ønske seg en light-versjon der detaljene ikke var fullt så mange?