Herbjørg Wassmo
Et glass melk takk
Gyldendal 2006
Anmeldt av Annette Orre
Det er et vondt, viktig og utmattende terreng, en lynende engasjert Herbjørg Wassmo tar oss med inn i sin nye bok. Men en kan ikke beskylde henne for å male med for bred pensel, når hun har valgt å skrive om en av dagens grusomste industrier, nemlig menneskehandelen med unge jenter. For virkeligheten er verre enn det de fleste kunne diktet opp, og det er ingen grunn til å tvile på at mange deler skjebne med Dorte, hovedpersonen i romanen «Et glass melk takk».
Før hun rekker å fylle 16, sitter den litauiske ungjenta i baksetet av en bil som kjører mot Sverige. Styrt av drømmen om et bedre liv for seg og familien som har mistet alt, tror hun på løftet om serveringsjobb og lettjente penger, en avgjørelse som selvfølgelig skal vise seg å være forferdelig, forferdelig gal. Etter en gruppevoldtekt så brutal at hun så vidt står det over, selges Dorte til Norge. Her tvinges hun inn i en isolert tilværelse, innestengt i en leilighet der hun stadig må betjene nye menn.
Store kontraster
Wassmo har skrevet om misbrukte kvinner før, og fortellingen om et menneske som gradvis brytes ned, slik at hun til slutt ikke en gang makter å flykte når hun får muligheten til det, er troverdig og gripende skildret.
Likevel er det trekk ved hovedpersonen som er problematiske. De stadige påminnelsens om hvor god, vakker og klok hun er, burde ikke være nødvendige for at leseren skal føle empati med en 16-årig prostituert. Den brutale fortellingen brytes også stadig opp av en slags drømmescener, der Dorte fører fiktive samtaler med sin avdøde far om Gud, tilværelsen og litteraturen. Dortes modenhet i disse sekvensene står i sterk, og ikke helt vellykket kontrast til ungjentas påfallende barnslige og naive måte å skildre helvetet hun lever i.
Påtatt
Når handlingen er så realistisk og samtidig, kan synlige litterære virkemidler lett virke påtatte. Dorte ber igjen og igjen om "et glass melk, takk". Symbolikken er åpenbar, den melkehvite uskylden, og det skjøre glasset som lett kan knuses. Bildet illustrerer et av hovedproblemene med denne romanen, en litt for ivrig bruk av symboler og litterære grep som stiller seg i veien for historien.
Det er mange sterke trekk her - såpass burde man også kunne forvente av en prisvinnende forfatter som på 90-tallet ble utropt til en av de fire store norske. Men denne gang ville både budskapet og romanen vært tjent med en forteller som viste litt mer måtehold. Historien er uansett sterk nok i massevis.
Kulturnytt, NRK P2, 25. oktober 2006