Besøket

Forfatter Stig Sæterbakken har ofte gravd dypt ned i menneskelighetens grimmeste sider. I årets utgivelse er det er det selve egoets skjøre eksistens som undersøkes - hva skjer når selvbildet går i stykker. Opplevelsen blir et sjokk for hovedpersonen og tvinger ham til å revurdere det selvbildet han har levd med, så vel som forholdet han har til menneskene rundt seg.

Publisert 23.10.2006 14:35. Oppdatert 25.10.2006 13:15.

Skriv ut
Del/tips

Stig Sæterbakken

Besøket

Cappelen 2006

Av Leif Ekle

Sigmund, en passe vellykket advokat, fylte 42 den kvelden hans gamle venn Gunnar sto på døra med en kasse øl. De hadde begge hatt Anarkistisk Elevunion som intellektuell lekegrind i gymnastida og mistet kontakten som så mange andre har gjort i årenes løp. Sigmunds kone Cecilie synes fyren fra fortiden er uspiselig og vil ha ham ut fortest mulig. Men Gunnar blir. Lenge.

Saken er at Gunnar allerede den første kvelden spiller av en gammel kassett for Sigmund - et opptak fra en diskusjon i Elevunionen. Sigmund har aldri hørt sin egen stemme før. Derfor visste han heller ikke at han lød som en omstendelig, fantasiløs tørrpinn. Der og da begynner nedoverbakken.

Å ta fra et annet menneske dets identitet er en gjerning som kan gå langt forbi inndragning av passet. Få et gjennomsnittsmenneske til å tvile på sin egen oppfatning av seg selv og du tar fra det selve livet. Kunne noen sagt - og; sier Stig Sæterbakken i denne fint avstemte fortellingen, fortalt i et gjennomført, konsekvent språk der det virker som hvert ord, hvert stilistiske grep er håndplukket for akkurat den setningen.

Intenst og nærværende

På papiret, slik den står, er denne teksten en temmelig stillestående affære, men i en intens, nærværende forstand. Mens Gunnar bare blir og blir, etter hvert blir han Cecilies venn og fortrolige, legger forvirringen og den grunnleggende usikkerheten seg inn over Sigmund. Han er ikke den han trodde; den personen hans Cecilie har levd og avfunnet seg med i mange år er en helt annen enn han mente å stå inne for - en som attpå til har en helt avskyelig stemme. Kan han, med den stemmen, noen gang si «ærede rett!» igjen!

Det bor mye novelle i denne relativt korte romanen - nettopp i den stillestående fortellingen som først leer på seg for alvor i det leseren tør slippe den inn sammen med det uomgjengelige ubehaget som følger med - å frykte sin egen selvoppfatning tapt.