Sønner
Regissøren Erik Richter gaper over for mye med sin debutfilm «Sønner». Det alvorlige temaet når ikke følelsene våre.
Publisert 25.08.2006 17:15. Oppdatert 25.08.2006 17:21.
- Skriv ut
Det er stor intensitet i spillet i noen av sekvensene. Situasjoner er godt visualisert. Stoffet er engasjerende, alvorlig og komplekst.
Men historien er utviklet etter en for enkel tenkning. Logikken i det fysiske handlingsforløpet overbeviser heller ikke. Og foreldre, skole og naboer og andre rundt menneskene og tilfellene vi blir presentert for, er underlig fraværende, eller usynlige.
Misbrukt
Noen titalls gutter er misbrukt. Plagene har ridd dem siden det skjedde. De hadde fortrolighet til mannen som gjør seg til en slags farsfigur for 13-14-åringene.
Nå er mannen kommet tilbake til hjemstedet og til svømmehallen. Badevakten gjenkjenner ham. Og når det synes for vanskelig å stoppe overgrepene på riktig vis, slår badevakten til med egne hender. Han bruker videokamera også og gir bildene til TV 2. Dermed er den borgervernsliknende anti-pedo-aksjonen i gang.
Når ikke følelsene
Det er en fysisk fremstilling. Konfrontasjonene er fysiske. Følelsene kommer dårlig frem gjennom filmens voldelige ytre. Vi skjønner, og vi ser fortvilelse, men det når ikke frem til våre følelser. Vi er utilbørlig likegyldige.
Vi ser talentet til den debuterende regissøren Erik Richter Strand. Men vi ser også at han har åpner karrieren med altfor vanskelig stoff.
Lyd og video
Lenker
Publikums 17. mai-bilder
