Judy Chicago er en enormt innflytelsesrik kunstner, en av den feministiske kunstens viktigste pionerer. Det er derfor ingen liten begivenhet når Oslo Kunstforening nå viser en utstilling med hennes arbeider.
Utforsker den tradisjonelle kvinnerollen
Gjennom et langt kunstnerliv har Chicago utforsket forestillinger og tatt hull på myter knyttet til den konvensjonelle kvinnerollen.
Gjennom mektige, tidvis sjokkerende arbeider har hun villet vise det konstruerte i de tradisjonelle kjønnsrollene. Hennes navn var opprinnelig Judy Cohen, men for å markere sin avstandtaken til den patriarkalsk navnekonvensjon gjorde hun byens navn til sitt eget etternavn.
The Dinner Party
Judy Chicago er aller mest kjent for prosjektet «The Dinner Party», som ble påbegynt i 1974.
Verkets hovedelement består av et veldig langbord formet som en åpen triangel, et symbol for likeverd. Bordet er dekket med 39 kuverter, med tallerken, drikkebeger og duk spesielt designet for 39 kjente og ukjente historiske kvinner, i ett spenn fra den greske antikke filosofen Sappho, til den store modernistiske forfatteren Virginia Woolf.
Tallerkenene er preget av organiske former, men henter fremfor alt sin inspirasjon i det kvinnelige kjønnsorgan. Man kan forstå at denne feiringen av disse kvinnene, representert gjennom store kjøttfulle, tidvis gapende vulvaer for noen var ganske mektig kost på 70-tallet.
Komplisert verk
Man kunne kanskje spørre seg om ikke det å la en kjønnsorganliknende form representere en kvinne, ikke nettopp kan oppfattes som en objektivering, men verket mer komplisert enn som så; dels viser hun til en kunsthistorie og en akttradisjon, der bilder av nakne kvinner, poserende som Venus omgitt av fete engler, i stor utstrekning har fungert som pornografi.
Ut fra et slikt perspektiv kan man se dette som den ultimate avkledningen av en slik objektiverende tradisjon. Her serveres man på tallerken det man gjennom alle tider har etterspurt.
Men fremfor alt tror jeg nok det hun forsøker å gjøre her, er å gå direkte til angrep på den negative ladningen det kvinnelige kjønnsorganet har. Her handler det om å få bort det skambefengte.(Bare tenk på norske ord som skamlepper og skamben.)
Gjennom sine arbeider løfter hun frem vaginaen som en vidunderlig vakker blomst. Det er en måte å feire kvinnen, ikke som et begjærsobjekt, en man som mann bemektiger seg, men som et selvstendig tenkende, handlende individ, som selv er en stolt bærer av sitt begjær.
En sober, liten utstilling
Deflowered er en liten, sober utstilling. Også her spiller det kvinnelige kjønnsorgan en viktig rolle; igjennom utstillingen finner vi de vakreste, abstraherte ornamenter som henter sin inspirasjon fra ulike deler av det kvinnelige underliv.
I et bilde ser vi et formmessig uttrykk som minner om en livmor, eller en skjede, eller eggstokker.
Utstillingen favner en god del eldre arbeider fra 60 og 70-tallet, men også nyere verk, som for eksempel billedserien «Delta Venus» fra 2004, der Chicago tar utgangspunkt i den spanskamerikanske forfatteren Anais Nins posthumt utgitte erotiske fortelling med samme tittel.
Serien «Delta Venus» er arbeider på papir, så vidt jeg kan se utformet med fargeblyant. Her er det erotiske, kroppslige innholdet ikke oversatt til ornamenter, men mer direkte og figurativt skildret.
Her ser vi for eksempel en tegning, der en nokså underlig formet penis forsøker å trenge seg inn i et kvinnelig kjønnsorgan formet som en veldig sjøanemone.
I utstillingen finnes også en keramikkskisse til en av tallerkenene til «The Dinner Party», nærmere bestemt tallerkenen til den britiske kvinnerettsjuristen og forfatteren Mary Wollstonecraft som virket på 1700-tallet.
Datert, men høyaktuell
Chicagos arbeider speiler helt klart en annen tids problemstillinger; mange av arbeidene er datert i den forstand at de reflekterer datidens tankegods, men det betyr absolutt ikke at de ikke er høyrelevante for oss i dag.
Tvert imot opplever jeg virkelig at mange av mytene knyttet til kvinnekroppen, som hun tematiserer lever i beste velgående den dag i dag.
Akkurat dette kan anskueliggjøres ved et ganske konkret eksempel. En mann kan være omtrent pelskledd fra hode til fotsåle uten at noen tar anstøt; kroppshåret er en del av hans legitime kropp, mens kvinnens kropp må være barbert, nappet, polert, den må være et rent, velpleid, velholdt og velduftende og skinnende skall. Vulvaen er en avgrunn, en uhyggelig sprekk i denne rene overflaten. Den er en påminnelse om at kvinnen ikke er en porselensdukke, men som mannen, et levende driftsvesen.
Reiser videre til Bergen
Utstillingen «Deflowered» gir et godt innblikk i et av de viktigste kunstnerskapene i det tjuende århundre. Utstillingen henger på Oslo Kunstforening frem til 30. juni. I august vises deler av utstillingen på 3,14 i Bergen.