Hopp til innhold

Flytte, flykte og frykte

Regissør Jon Tombre fikk gjøre hva han ville med Øystein Lønns novelle Thranes metode – på en betingelse: At han laget moderne teater av det. Resultatet er samtidsteater som trekker i mange retninger.

Thranes metode
Foto: Agder Teater

Karen Frøsland Nystøyl NY

Øystein Lønns Thrane er ingen handlingens mann. Han er en ventingens og vegringens mann. En perfekt karakter for samtidsscenene.

Men Lønns novelle er også noe mer: En underliggende uro, en eksistensiell problematikk, en avgrunn som ikke lar seg uttrykke.

Samtidig er den et tidsportrett der Thrane og telefonsentraldamen spiser kebab på tyrkisk restaurant. Lønn løfter frem kjedsomheten og leden som griper inn i samtidsmenneskenes liv, overtar og styrer dem. Ikke dum teatertematikk.

Tombres metode

Men hvordan uttrykke det? Og hvordan gripe det an? Agder Teater har valgt seg regissør Jon Tombre, og det er et spennende valg.

Med Tombre vet man aldri hva man får, annet enn at man får vendinger man ikke venter seg, og det er Tombres styrke. Det og at han involverer ensemblet tidlig i prosessen. Det har han også gjort her.

Tombre har stått for både regi, visuelt konsept og dramatisering denne gangen. Selv om teksten ligger tett opp til Lønns novelle, kan det godt hende forestillingen hadde hatt godt av forskjellige aktører på regi og dramatisering.

Uforløst

Thranes metode er preget av prosessarbeid. Skuespillerne har vært med på å jobbe forestillingen frem, de har lekt med ideer og spilt frem en forestilling som har mye vilje i seg.

Inntrykket er at ensemblet, både skuespillere og regissør, vil for mye i denne forestillingen.

På en sort scene med en mengde tomme flyttekasser som eneste scenografi, stilles det store krav til rekvisitter og bruken av dem.

Noe oppleves uforløst – som pappkassene. De fungerer utmerket som skjerm når bildene av Thranes mor projiseres på dem (hun ringer ham til stadighet) – men mesteparten av tiden brukes de som en vegg eller mur.

Tomme pappkasser har større brukspotensial. Parykker og påtatt kristiansandsdialekt brukes også i stykket, men har ingen referanseforankring som er enkel å oppdage. Det er dermed ikke sagt at det må være enkelt.

Fristilt

Men i en forestilling der ensemblet har valgt å hente frem den underliggende uroen i Lønns novelle og projisere, synge, danse og skrike den ut på scenen, blir det likevel konkretene som blir knaggene innholdet til stor del henges på.

Thranes metode

Handling og tekst følger novellen i stor grad, og Thom Hells musikk integreres

Foto: Agder Teater

Handling og tekst følger novellen i stor grad, og Thom Hells musikk integreres på en god måte i forestillingen. Det at Charles Mingus er byttet ut med Thom Hell, gir en annen inngang til novellen, og det fristiller også teateroppsetningen fra den litterære teksten.

Ikke i mål

Tross mange ulike uttrykk, virker det ikke som om forestillingen er helt i mål ennå. Den har ingen enhetlig retning (det må den heller ikke ha), men det er ennå noe uforløst ved den. Det handler mest om virkemidler, form, dialektbruk og parykker.

At elementer trekkes frem, men bare brukes en gang (som når Mol, spilt av Kjærsti Odden Skjeldal, åpner en sidedør til scenen og blir en del av orkesteret. Det skjer bare en gang. Slike virkemidler mister fort noe av effekten). Det gjør at stykket trekker i mange retninger.

Videoprojeksjonene er fine, og til tider har forestillingen scener med nerve og dybde.

Morten Svartveit, som spiller Thrane, har jobber med Jon Tombre før, og i denne forestillingen løftes han frem. Fint synger han også, og uttrykkene hans er en god kontrast til alt kaoset som skapes rundt ham. Arkitekten og Mol blir mer diffuse figurer, men felles for dem alle er at de flytter, flykter og frykter på hver sine vis.

Heia

I et nytt hus har Agder Teater behøvd tid for å jobbe seg inn på Intimscenen. Selv om Thranes metode har et noe ufullstendig preg over seg, er det likevel et steg i riktig retning for teateret.

Det virker som om det står et viljesterkt ensemble bak, og om teateret fortsetter å la leken slippe løs slik de har gjort med denne forestillingen, kan det oppstå spennende ting i Kilden etter hvert.

En styrke ved forestillingen er at den på ingen måter lukker Lønns novelle, men heller er et supplement, kanskje en åpner for noen.

Nå blir det sørlandspublikummets ansvar å heie frem det som kan bli en spennende intimscene – selv om Thranes metode kanskje ikke blir stående som tiårets høydepunkt.

Kulturstrøm

  • Gyldendalprisen til Hanne Ørstavik

    «En av Norges mest markante og særpregede forfattere», heter det om vinneren av Gyldendalprisen for 2023, Hanne Ørstavik.

    Dermed kan Ørstavik føye enda en gjev litterær pris til en liste som fra før av omfatter Brageprisen, Sultprisen, P2-lytternes romanpris, Amalie Skram-prisen, Oktoberprisen, Doblougprisen og Aschehougprisen.

    Gyldendalprisen er på hele en halv million kroner og deles ut annethvert år til «et særlig betydelig forfatterskap uavhengig av hvilket forlag forfatteren er tilknyttet».

    Hanne Ørstavik utgir bøkene sine på Oktober forlag, har skrevet til sammen 14 romaner, senest fjorårets «Bli hos meg», og er oversatt til 30 språk.

    Hanne Ørstavik, Gyldendalprisen
    Foto: Forlaget Oktober