Kompromissløs reise i farlig sone

Når Andrej Tarkovskijs kultfilm fra 1979 tas til scenen, resulterer det i en forestilling om menneskets skjørhet og styrke, om språklig tilkortkommenhet, identitet, tro og eksistensielle spørsmål, representert ved Sonen.

Overgang

Filmen er en fortelling om tre menns reise inn i Sonen. Veiviseren er Stalker, og han tar med seg Forfatteren og Professoren. Sonen er et farlig område, men samtidig et område med stort potensial.

Det sies at det kan oppfylle ens innerste ønsker. Og Stalker vet veien dit. Hva Sonen er, får publikum aldri vite.

Verk produksjoner har gjort intervjuer med mennesker som har sett filmen en eller flere ganger. I intervjuprosessen oppdaget de at de fleste hadde vage og upresise minner om selve filmen, men hvem de selv var da de så den, og ikke minst hvor de var i livet da de så den, det husker de.

Kompaniet oppdaget at mange så filmen i overgangen mellom sene tenår og tidlige tjueår, midt i en tid med sterk identitetsforming.

Dermed knyttet flere av de intervjuede opplevelsen av å se filmen inn i sin egen identitetsprosess fra den tiden.

Intervju

Forestillingen Stalker baserer seg i stor grad på disse intervjuene, så å si all tekst som fremføres er sitater fra mennesker kompaniet har snakket med.

Utstyrt med henholdsvis magebelter, tutu og øyesminke i blå- og grønntoner (alle sminket i ulike toner, representerende forskjellige blikk), sitter de fire skuespillerne på scenekanten og fremfører replikkene, intervjusitatene.

Det vil si, lenge sitter de og bare kikker på publikum. De bruker tiden, men det blir aldri ubehagelig. Det er noe med publikumsmøtet som gjør at en med en gang føler seg hjemme i dette universet.

Skjørhet

Når karakterene skal fortelle om sin opplevelse av filmen, er det egentlig lite de husker. De husker upresist og gjenforteller upresist. Det viktigste er ikke filmen, men hvem de var da de så den.

Hva den handler om, er også vanskelig å si. Felles for alle intervjuobjektene er at de strever med å uttrykke seg: De snakker i halve setninger, fullfører ikke setningsløpene de begynner på, finner ikke ord for det de forsøker å si.

Det oppstår en språklig tilkortkommenhet i forhold de hva de ønsker å uttrykke. Det gjør at disse karakterene fremstår som skjøre. Men midt i skjørheten er det en styrke: De vet hva de er og har, selv om de ikke klarer å uttrykke det.

Disse karakterene sier mye om identitetsforming. Alt sentreres rundt dem selv; opplevelsen av filmen handler om dem selv og hvem de var da de så den.

Tro

«Du måste tro», sier skuespiller Anders Mossling i sin aller første replikk, trolig i rollen som Stalker. Verk produksjoner satte Gud på scenen og stilte vesenet Gud merkelige spørsmål i den heddaprisvinnende forestillingen «Det eviga leendet» i 2010.

Denne gangen er det ingen Gud, bare Sonen. Hva Sonen representerer, er noe bevegelig og bestandig på samme tid. Når Verk produksjoner lar Stalker si «du måste tro», som et av forestillingens startpunkter, vokser de innhentede intervjureplikkene frem som representasjon for tro.

Det forestillingen Stalker viser gjennom disse sitatene, er at hvert enkelt intervjuobjekt har sin oppfatning og tolkning av filmen. Filmen Stalker er en opplevelse, en hendelse i deres liv.

Men alle snakker forskjellig om den. Ingen har opplevd den likt. Og innerst inne handler den om hvem de selv var da hendelsen Stalker fant sted i deres liv.

Om forestillingen er det også blitt sagt at den utforsker Gud i mennesket. Det nærmeste man kommer noe slikt, er kanskje tro. Og gjennom replikkene blir tro uttrykk for noe upresist, men samtidig personlig.

Det blir språkløst, ufullendt og svakt. Men det bunner i noe som er ekte og engasjerende for den som forteller om det. «Svakhet er en stor ting, styrke er ingenting», har kompaniet sitert fra filmen i programmet.

Kontrast

I kontrast til dette ufullstendige står de nonverbale delene av forestillingen, som gis god plass og tid. En stor, stoffkledd bakvegg (i kjent Verk-stil), uroaktige installasjoner med frynser og menneskehoder hengende fra dem får liv når Sonen settes i bevegelse.

Sonen representeres ved det visuelle og hørbare. Når tåke og vind blåser liv i scenografien, oppstår en spennende ubehagelighet og uvisshet.

Sonen kan ikke forklares, det er ingen som vet hva den er. Likevel oppleves den fullkommen, på et vis. Iblant dukker det opp en grønnkledd skikkelse i Sonen. Noen ganger mer som et dyr, andre ganger mer som et menneske.

Sonen kan være undergang, eller det motsatte. Kontrasten mellom det som skapes av intervjureplikkene (menneskets skrøpelighet) og Sonen-representasjonens fullkommenhet, er interessant.

Per Platous lyddesign løfter forestillingen. Måten kjent låtmateriale er mikset inn i helt andre landskaper på, er svært fint gjort, og har mye å si for opplevelsen av forestillingen.

Platou klarer å vri kjent materiale til noe helt nytt, slik at det eksempelvis tar en stund før man oppdager at man faktisk sitter og lytter til en kjent vals av Sjostakovitsj, bare at det høres ut som en helt annen melodi.

Verk produksjoner gjør noe helt eget når de velger en slik form for adapsjon av Stalker. Forestillingen blir like mye en gjenfortelling av et tidsbilde, en historie om identitetsskaping.

Verk produksjoner er et kompani som går sine egne veier, og det er en glede. Et kompromissløst kompani i forhold til de prosjektene de ønsker å gjennomføre. Stalker er en forestilling man kunne ønske bare kunne vare, vare og vare.