«Fossegrimen» settes opp som en del av Det Norske Teatrets 100-årsmarkering. Forestillingen hadde urpremiere ved Nationaltheatret i frigjøringsåret 1905 som det første teaterstykket på nynorsk på landets hovedscene.
Fossegrimen var en suksess, og Det Norske Teatret satte den opp både i 1926 og 1931. Nå markerer den teatrets 100-årsjubileum.
Og det gjøres med brask og bram. Høye, nesten gispende svev, hardingfele, bastardfele, strykeharpe og mandolin og tett og fartsfylt koreografi er elementer som er med på å markere feiringen av et gammelt eventyr. Bare ett element er nedprioritert i denne oppsetningen: Historiefortellingen.
Luftig og høyt
«Fossegrimen» er en visuelt sterk eventyrfortelling som løfter frem mange fartsfylte og spennende elementer ved norsk kultur. Særlig imponerende er det musikalske lydbildet, som følger alt som skjer i forestillingen tett.
Det er presist og godt laget, musikken blir en viktig driver i «Fossegrimen». Musikkansvarlig Magnus Stinnerboms utvalgte firemannsorkester gjør en svært god jobb.
Det samme kan sies om Hallgrim Hansegårds koreografi – også den er tett, følger musikken, er historiedrivende. Luftige kast og høye svev over scenen imponerer og setter fart på forestillingen.
I det hele tatt er det sjeldent det står stille i «Fossegrimen». Men det er en av forestillingens styrker. Intensiteten holdes oppe – i alle fall til godt over halvspilt forestilling.
Høy pris
Fossegrimen, kvernknarren eller kvernkallen er et vesen fra norsk folketro. Fossegrimen er i slekt med nøkken: Begge er mestere på fele og lærer gjerne bort sin kunnskap, men ofte til en høy pris. Mens nøkken holder til i vann, bor fossegrimen i fosser og ville stryk.
Denne fossegrim-historien handler om spelemannen Tarjei, flinkeste karen i bygda. Han har lært sine kunster av fossegrimen, og en dag blir han oppsøkt av en mesterspillemann som vil ta ham med utenlands for å gjøre karriere.
Dette frister Tarjei, men gjør fossegrimen og hans undersåtter opprørte. Skal de miste sin beste spillemann? De forsøker å lokke ham bli å bli, men Tarjei drar – inntil han brått kommer tilbake.
Kjærligheten til bygdejenta Aud gjør det vanskelig for ham å dra. Og fra da av øses fossegrimens vrede mer eller mindre tilfeldig ut over mennesker Tarjei omgås, helt til det til slutt kommer til oppgjør og forlik både mellom menn og grimer.
Løse tråder
Historien er kompleks, særlig med tanke på at forestillingen skal passe for familier med barn fra sju år og oppover.
Historien er knotete å følge allerede fra starten av, Tarjei presenteres ikke skikkelig, og konflikten mellom å være fossegrimens læresvein og prestens fordømmelse av dette kommer bare skikkelig frem i forestillingens program.
Å lese programmets historiesammendrag er så å si nødvendig for å få med seg historien skikkelig. Men fremdeles preges den av løse tråder og svak indre logikk.
Når historien som fremstilles på scenen kamufleres av visuell storslagenhet, er det kanskje et bevisst valg fra regissørens side. Kanskje er det heller ikke mer hold i historien enn dette. Men det fungerer bare til en viss grad.
Skal en slik forestilling glede en hel familie, er den avhengig av annet enn flott visuell innpakning, den trenger en historie også barna kan følge. Hvis ikke kan det like gjerne kalles teaterlek – eller show.
Fart
Når det er sagt, er det som serveres tøft og fartsfylt nok til å holde interessen og konsentrasjonen oppe lenge. At folkekultur får et så spennende uttrykk, kan fascinere både liten og stor.
Scenens store edderkoppaktige klatrestativ får det til å klø i små klatreføtter, det er mye som tiltaler både yngre og eldre publikummere.
Skuespillerne og danserne skaper hele tiden fart, springer over scenen, hopper, danser og klatrer. Forestillingen preges av fart og intensitet, og det er godt gjort å klare å holde trykket oppe så lenge som forestillingen faktisk gjør.
Særlig Heidi Ruud Ellingsen som Aud klarer å blåse liv og tempo i historien når hun entrer scenen.
Voksent
Likevel er nok dette en forestilling som aller mest vil imponere og appellere til en voksen tilskuer. Teateret har noe å hente på å jobbe frem historien.
Det er uvant i familieforestillinger at brudgommer blir knivdrept for åpen scene – og selv om dette er ingredienser i mange folkeeventyr, er likevel ikke historien distinkt og tydelig nok til å ivareta denne hendelsen på en god måte overfor barna. For noen kan det oppleves brutalt.
Forestillingen beviser samtidig at folketro, sagn og eventyr har sin plass på norske teaterscener. I alle fall når det serveres med så imponerende musikalsk og visuelt følge som det gjøres denne gangen.
