Kong Vinter

Vi liker å tro at vi er «født med ski på beina», men hvordan skal det gå med nasjonalsporten og vår egen identitet når forskernes klimaprognoser straks feier inn over Vinter-Oslo med regn og mildvær?

De neste årene blir skisporene liggende kortere før de sklir ut i søle og forsvinner. Den hvite, kalde vinteren blir våtere, varmere og grønnere. Det virker håpløst, men samtidig starter en kamp for å redde restene av skiføret i Oslomarka.

Med en enorm kjærlighet til snø, skiturer og barnebarn, har Skiforeningens Arne Fredrik Mathisen (72) alt å vinne. Han har funnet løsninger og laget en plan for de fleste av markene som til sammen utgjør Oslomarka.

Hovedplanen heter Jakten på skiføret. Det vil koste mange millioner kroner å gjennomføre den, og både grunneiere, naturvernorganisasjoner og myndigheter må blidgjøres.

Med utsikt over hovedstaden rusler Mathisen fra Frognerseteren og inn på grusveien mellom høye grantrær, inn i Nordmarka. Foreløpig er det ikke et snøfnugg i sikte, her 435 meter over Oslofjorden. Den skarpe luften holder seks plussgrader.

– Folk skal få gå på ski selv når vinteren er grønn, sier den tidligere generalsekretæren i Skiforeningen.

Vil resten av Skiforeningen si ja til Mathisens forslag?

Gravemaskiner og snøkanoner

Arne Fredrik Mathisen er en av fire menn i Skiforeningens «arbeidsutvalg for å sikre skiløyper og skimuligheter i snøløse og snøfattige vintre». Siden sommeren 2014 har de lest, tatt imot gode råd, diskutert og konkludert.

– Det viktigste som må gjøres er å planere i hovedskiløyper, slik at det blir mulig å gå på ski på mindre snø. Dette er aller viktigst! sier Mathisen.

I dag er definisjonen på en skidag at det ligger 25 centimeter snø på bakken, men mange steder trengs det opp mot 50 centimeter med snø på grunn av kupert terreng. Målet er å klare seg med 15 centimeter, men da må tuer og andre ujevnheter i terrenget bort. Mathisen ønsker seg fire meter brede traseer med jevn og hard overflate i utvalgte hovedløyper.

Det neste tiltaket er å lage snødepoter ved hjelp av snøkanoner.

– Kommer det ikke snø, så kommer det ikke snø. Vi kan ikke «slåss mot vindmøller», men vi kan lage snø og klare oss med mindre snø. Vi kan altså ikke dekke hele Marka, men litt av den, forklarer Arne Fredrik Mathisen.

Mathisen vil legge spor i kunstsnø fra utfartsparkeringsplasser og kollektivtrafikk-stopp til der man møter den ekte snøen, villsnøen. Han virker så optimistisk, men er dette en krampetrekning?

Snøen betyr mye for nordmenn. Er det tidenes identitetskrise vi har foran oss?

Vi blir best i verden på ski

Jakten på vår identitet som skinasjon kunne ha startet for 5200 år siden. Den eldste norske skien er omtrent så gammel.

Først i siste halvdel av 1800-tallet gikk skigåing for alvor fra å være nyttetransport til å bli rekreasjon. Da hadde morgedølen Sondre Norheim laget «moderne» ski og bindinger, kjørt slalåm, hoppet over tak og introdusert ski som noe artig. Borgerskapet hadde den nødvendige fritiden som skulle til, og fra tidlig på 1900-tallet ble Marka også brukt mer og mer av folk flest.

25. november 1905 seilte Norges nye konge og hans dronning Maud inn Oslofjorden i et drivende snøvær. Dansken kong Haakon fikk råd fra Fridtjof Nansen om å lære seg å gå på ski.

Kongen fulgte rådet og lærte seg å gå på ski, med Nansen og Skiforeningens formann kaptein Karl Roll som læremestre.

Kongefamilien har stilt som publikum i Holmenkollen hvert eneste år siden 1906, unntatt i krigsårene, og kanskje har det betydd mer for skiinteressen i Norge enn man aner?

Arne Fredrik Mathisen vokste opp i en etterkrigstid da landet skulle gjenreises. Her langt mot nord var det nok snø og gode forutsetninger for å bli en stor skinasjon. Det var skibakker over alt, både i byen og i skogen. Med flagget på brystet vant nordmenn store mesterskap, og kongefamilien heiet oss frem i sporet.

Appelsiner og tursjokolade ble mer og mer typisk norsk og det ble typisk norsk å være god på ski. Skiløping ble for alvor vår nasjonalsport.

Med et lidenskapelige kjærlighetsforhold til ski og snø, blir det vanskelig å se for seg en ny tid – uten snø.

De gode barneårene med stillangrenn

Brøytebilsjåføren som kjørte i Arne Fredriks barndomsgate på Røa tidlig på 1950-tallet måkte snøen i svære hauger på hver side av gatekryssene. Der hadde ungene snøballkrig. Gate mot gate.

– Vi bygde snøborger i brøytekantene og gikk på ski i gata da jeg var barn, forteller Arne Fredrik Mathisen. Det kom kanskje en bil i halvtimen.

– Den første skikkelige snøvinteren jeg husker var vinteren 1951.

I 1951 kom snøen tidlig, og ble liggende veldig lenge. Det kom enda mer snø helt på slutten av sesongen. Søndag 8. april da åtteåringen Arne Fredrik, lillebroren og foreldrene dro på tur til Tryvann, ble snødybden målt til hele tre meter og to centimeter på flatmark på Tryvann stadion.

– Far hugget noe granbar og så lå mor på dem og solte seg, mens vi gikk på ski fra stadion, ned til Tryvannstua og innover i marka. Vi var små så vi kom nok ikke så langt innover, men jeg husker det som en veldig fin tur. En av mange, faktisk. På Tryvannstua fikk vi kakao, det var jo fast takst, og en bolle hver.

– Ja, den vinteren var det mye snø. Det var nesten så vi hadde nok snø til OL året etter, humrer 72-åringen.

Den gang fantes det ikke preppemaskiner. Skiforeningen sendte ut patruljer tidlig på morgenkvisten. De hadde den krevende jobben med å tråkke opp hovedløypene. Dette var en tid med enslige spor under snøtunge graner.

Nesten alle gutter hoppet på ski, men Arne Fredrik var mer en turlangrennsløper. Han trente mye, men fikk ikke gå på tid for det var helseskadelig for unge gutter. I stillangrenn gjaldt det å gå penest og riktigst. Det stod poster ute i løypen og noterte stil. Konkurransene varte til langt ut på 50-tallet før det «ble sunt» å gå på tid.

Skigåingen har endret seg enormt frem til i dag.

Arne Fredrik Mathisen ble toppsjef i Skiforeningen i 1977. De ni årene som generalsekretær var, ifølge ham selv, altomspennende. Den ene dagen stod han på kongetribunen og noterte stilkarakterer sammen med Hans Majestet, den neste dagen diskuterte han nye skiløyper på et jorde på Krokskogen. Han fikk med seg mange gode snøår.

Selv om han er blitt pensjonist jobber han for å sikre skiopplevelser for innbyggerne i Oslo. Han har tre barn og sju barnebarn. Det yngste barnebarnet er ett år og han kommer trolig til å oppleve flere grønne- enn hvite Oslo-vintre.

Grønne kriseår

Vintrene 1988, 1989, 1990 og 1992 var håpløse for alle som lever av snø i Oslo-området. Hos Skiforeningen fikk Mathisens etterfølger i generalsekretær-stolen, Knut Almquist, krisen rett i fanget. Nesten ingen barneskiskoler ble arrangert disse årene. Det var ikke nok snø noen steder, og på den tiden fantes det ikke kunstsnø heller.

– Vi var dypt bekymret. Ikke fordi man selv ikke fikk gått på ski, det var nå en side av det, men mest fordi vi plutselig stod i fare for å miste en halv generasjon med ungdom som ikke fikk oppleve å gå på ski.

Det ble diskuterte skyttelbussløsninger inn i Marka, til Kikut for eksempel. Det var jo nesten ikke snø i høyden heller, så foreningen innså at det hadde ikke nyttet å prøve.

Vinteren 1989 ble samtlige ansatte permittert.

– Jeg husker at jeg tenkte: Hvordan skal det gå med vår skikultur hvis dette fortsetter? Snø og ski har liksom alltid vært en del av vår identitet.

Ingen trøst å få

Nå, 25 år senere, er krisevintrene i ferd med å bli den nye normalen. Klimaforskerne kan ikke trøste. Svaret fra dem er at de håpløse vintrene kommer til å komme oftere og oftere. De minner oss også på vår dårlige hukommelse. Vintrene 2010 og 2011 var jo fantastiske, snørike vintre. Var det ikke da Norge «snødde ned»?

Sannheten er at snømengdene de to årene bare nesten når opp på et normalnivå.

Sannsynligheten for å få en skikkelig dårlig skivinter stiger for hvert år. Den siste vinteren med snømengde over normalen var i 2006.

Nordmarka får fremdeles snø, men med mye større variasjoner enn da Arne Fredrik Mathisen var barn. Litt øst for Kikut ligger den tidligere gården, nå markastua, Bjørnholt. Her har Meteorologisk institutt uavbrutt målt snødybden helt siden 1898. Det finnes ikke ett hull i tallmaterialet, og kurven for antall snødager per vinter går nå dramatisk nedover.

– Så du den 2050-værmeldingen? spør plutselig Arne Fredrik Mathisen. Da fikk vi bakoversveis! Da sa vi at nå holder vi på med et viktig arbeid, for dette var skremmende.

– Hvis jeg skal være realistisk så kan en gjennomsnittlig vinterdag i 2050 bli bra, men sannsynligheten for at den blir dårlig er større, tror Mathisen. Og som disse forskerne sier: Sannsynligheten for at vi får oppleve en skidag i lavereliggende strøk i Oslo, den er nesten lik null.

Antall meter over havet blir viktigere

Mens Mathisen venter på sesongens første skitur i Marka, er verdens ledere på vei til Paris for å diskutere løsninger for å redusere klodens CO₂-utslipp. Løsninger som kan få stor innvirkning på skiføret i Oslomarka. Og stor betydning for Skiforeningen.

Hver eneste vinter arrangerer de skikurs for barn, 9000 deltok i år. De driver Holmenkollen nasjonalanlegg og arrangerer store idrettsfester. De har 55 heltidsansatte og et enda høyere antall sesongarbeidere. De har 73 000 medlemmer som forventer 2600 kilometer med godt merkede skispor i Marka. Skiforeningen er avhengig av snø.

Spørsmålet er om vinteren og nasjonalsporten kan reddes?

Mathisen har klokkertro, på tross av at den siste klimarapporten tydelig forteller at Norge blir varmere og våtere. Snøsesongen blir kortere i lavlandet, mens det kommer mer snø i høyden. Prognosene for Østlandet sier at skiløperne bare kan glemme snø under 300 meter. Sognsvann, for eksempel, er et av de viktigste startstedene for kollektivreisende med ski. På fine vinterdager har folk gått i kø fra T-banen, 180 moh., og inn i Marka. Der blir det vått og grønt, hvis det ikke unntaksvis kommer litt snø på Sognsvann.

Slapseføre blir på kort sikt vanligere i store deler av Oslomarka, og det bør være et skrekkscenario for alle som liker å gå på ski. Vinterregn ødelegger både snø og kunstsnø og kan få bekker av vann til å renne i preparerte dobbeltspor. Mot slutten av århundret blir selv slapset fortrengt av regn.

Klimaforsker Hans Olav Hygen ved Meteorologisk institutt er selv en ivrig vintergjest i Oslomarka. Han sier at skiføret kommer til å få skikkelig juling i årene som kommer.

– Det går fra vondt til verre for oss som vil gå på ski, sier Hygen.

Det viktigste for fremtidens jakt etter skiføre blir antall høydemeter over havet. Jo høyere opp, jo kaldere skal det bli, og mer snø kan det komme.

Ved Universitetet i Bergen har professor Asgeir Sorteberg laget prognoser for antall skidager i 2050 for mange steder i landet, også for Kikut og Sognsvann.

Bare det blir hvit jul...

– Vi så det ikke som vår oppgave å predike for Skiforeningens medlemmer at nå må dere la bilen stå hjemme. Eller nå må dere gjøre ditt og datt for å redusere CO₂-utslippet, forteller Arne Fredrik Mathisen. Årsaken er viktig, men for oss var det virkningen av klimaendringen vi ville se på. Hva kan vi i Skiforeningen gjøre? spør han.

Hva er verst: Kortere sesong, mindre snø eller slaps?

– Ha, ha. At det ikke er snø i det hele tatt, er verst.

Etter en tenkepause legger han til:

– Altså. At det er en kort sesong, det kan vi nok leve med. For sesongen kan nok tynes i begge ender ved å reise litt. Det er jo mange som sier at bare det blir hvitt på julaften, så er det greit.

Optimisten Mathisen ser også et lyspunkt i klimarapportene som varsler mer nedbør. Under 300 meter kommer nedbøren oftere som mye regn, mens det høyere oppe kommer mer snø. Så det vil han i hvert fall se positivt på, at det kommer mer snø i høyden.

Oslomarka er et enormt område, med store klima- og høydeforskjeller. Løypene ligger fra ned mot 0 til 700 meter over havet. 19 kommuner grenser inn mot Oslomarka, men det er først og fremst de lavereliggende kommunene sør for hovedstaden, på begge sider av Oslofjorden, som kan si farvel til snøvintrene. Her skaper luftfuktighet fra sjøen trøbbel, i tillegg til generelt høyere temperatur.

Skitur i rundløyper

– Det man står i fare for å miste ved dårlige vintre er jo hverdagsskiløpingen, sier Mathisen. Det at man etter jobb, på en kveldsstund, kan finne skimuligheter uten å kjøre veldig langt.

Det finnes i dag tre typer skiløpere i Oslo, slik Mathisen ser det: De som skal lære å gå på ski, de som går en hverdagsskitur i nærområdet og de som vil langt innover i Marka.

Snølegging av Skiforeningens skilek- og skiskoleområder bør derfor fortsatt være en høyt prioritert oppgave, mener han. Det er her fremtidens Oslo-barn skal lære å gå på ski.

Når disse barna først har lært å gå på ski starter jobben med å opprettholde skiinteressen og bevare hverdagsskiløpingen. Uten mange som går ofte på ski, ingen nye gullvinnere i de store mesterskapene.

– Et eksempel på tiltak, fortsetter Mathisen og forteller om Greverud i Oppegård kommune, sør for Oslo. Her lages det allerede kunstsnø, men vi kan lage mye mer. Snøen kan brukes både til Skiforeningens barneskiskole og til noen kilometer med rundløype for folk i nærmiljøet.

Å bringe folk langt inn- og nordover i Marka, blir en annen stor utfordring. Mathisens visjon er altså tilførselsløyper på kunstsnø opp til mer snøsikre områder – der dette er mulig.

Hans Olav Hygen mener at Skiforeningen har tenkt på en del gode tiltak.

– Jeg tror at de klarer å kompensere for ganske mye av klimaendringene som kommer, men nærmiljø-skiaktivitetene blir marginale nesten uansett hva de gjør, sier klimaforskeren.

«Jakten på skiføret»-rapporten foreslår tiltak i de fleste markene rundt hovedstaden frem til 2050. Områdene som er mest snøsikre bør prioriteres. Det er der de fleste løypene som krever lite snø bør legges.

Trykk på «din» mark for mer informasjon:

Avgjørelsen

I mars i år leverte arbeidsutvalget fra seg Jakten på skiføret-rapporten, men ville noen høre på dem?

Styret og administrasjonen i Skiforeningen har sagt JA, kjør på! til Mathisen og arbeidsutvalgets plan.

Skiføret skal reddes! Men er dette en rapport for at Skiforeningen også skal redde seg selv?

– Nei. Det viktigste er å sikre regionens halvannen million mennesker et skitilbud slik at vi kan ta vare på den norske skikulturen. At det resulterer i at folk ser seg tjent med å være medlem i Skiforeningen, ja vel. Det er fint, men det var ikke derfor vi satte dette i gang. De fleste som bor her er ikke medlem i Skiforeningen, så dette er tilrettelegging og tiltak for alle.

Akkurat nå lager administrasjonen den første femårsplanen for strakstiltak, fremtidige hovedskiløyper og med de første regnestykkene.

Arne Fredrik Mathisen tror det beste strakstiltaket er å lage mer snø.

– Det er nok den største kvikkfix'en som synes. Selv om det blir plussgrader og grønne plener så skal vi altså greie å lage snø til barneskiskoler og rundløyper.

Balansekunst

Utfordringene står i kø, men Mathisen er beredt til å svare.

– Det er sikkert mennesker som rynker på nesen og spør om det er dette vi skal bruke strøm på? Jeg har ikke sett kritikken mot kunstfrosne skøytebaner og oppvarmede kunstgressbaner og da synes jeg ikke at det er «fair» at vi skal få den heller.

– Dessuten er snøproduksjon et klimatiltak i den forstand at folk som vil gå på ski, nærmest for enhver pris, da slipper å dra til fjells så ofte.

Planlegging og planering av skiløypene blir et langsiktig arbeid, og kommer til å strekke seg over de neste 5–15 årene.

Mathisen har altså fått administrasjonen og styret med på laget, men vil alle andre være med?

Mange skiløyper skal planeres bedre, men liker grunneierne nye tilretteleggingstiltak?

Markaloven, som skal verne mot inngrep i Marka, er også en utfordring. Tillater loven mer planering? Og hva mener naturvernorganisasjonene om Skiforeningens tilrettelegging i naturen? Går de for langt?

For Skiforeningen handler det om å finne balansen.

– Vi skal fortsatt, ja noen sier at vi går i spagaten av og til, være en organisasjon som både tilrettelegger og verner. Det bør brukes masser fra stedet, og terrenget skal få gro igjen. Vi ønsker ikke at alle løyper skal fremstå som veier.

Ingen vet hva forslagene i «Jakten på skiføret»-rapporten kommer til å koste. Bortsett fra at det blir dyrt.

I dag er det medlemmene i Skiforeningen som betaler for løypene. Når anleggsmaskinene og snøkanonene rulles ut i Marka, så krever det mer enn en liten kontingentøkning.

Løypeavgift, at du må betale for å bruke løypene, og banklån, er foreløpig uaktuelt. Av prinsipp. Skiforeningen håper på private gaver og sponsing.

Frem til nå har sponsor- og reklamekronene stort sett havnet i Holmenkollen nasjonalanlegg og Holmenkollen Skifestival. Konkurranseidretten har blitt prioritert i større grad enn markaarbeidet. Det er kanskje på tide å prioritere annerledes? Den tidligere generalsekretæren tror at det er lurt.

– Se historisk på det, sier Mathisen. Skiforeningen ble stiftet i 1883 for å arrangere premieskirenn. I gamle dager var det nok viktigere å være medlem fordi man da kom gratis inn på arrangementene. I dag tror jeg at de aller færreste er medlem fordi vi arrangerer Holmenkollen Skifestival, det må være noen prosenter. Vi vet at folk er medlem på grunn av markaarbeidet. Derfor er det nok et potensial i det å skaffe sponsormidler til skiløypene i Marka.

Så spørs det om savnet og desperasjonen blir så stort at sponsormillionene kommer på bordet?

– Det kan jo hende at vi nå først får to praktfulle vintre, og så sier folk: Å ja, hva er det dere har gått rundt og innbilt dere? Så glemmer de trenden, sier Mathisen.

I verst tenkelige scenario blir markene sør for hovedstaden grønne hver eneste vinter. Rulleski og sykkel er i hvert fall i ferd med å bli helårsaktiviteter.

Er Skiforeningen det rette navnet for fremtiden?

– Ja, ja, ja. Nå ble jeg litt konservativ, men det tror jeg.

Arne Fredrik Mathisen har ingen tid å miste. Rapporten peker på tiltak frem til 2050, men det kan komme mange dårlig vintre før den tid. Han håper på det motsatte. I 2050 fyller hans yngste barnebarn, ettåringen Gregers, 35 år.

– Det er akkurat det som er poenget. Det er søren meg ikke lenge til.