| | Urnes stavkirke Publisert 30.11.2001 08:45 Urnes stavkirke hører til blant våre aller fineste og viktigste kulturskatter; et staselig bygg-verk som har ligget som et samlingspunkt gjennom ca 900 år. Den er en av våre eldste og best bevarte stavkirker, og er bygd på deler av en enda eldre kirke, noe den rikt utskårne nordportalen vitner om.
I dette programmet har vi fått med oss tre eksperter på kunst og arkitektur fra middelalderen, som hver og én tar for seg deler av det unike byggverket: Håkon Christie, Erla B. Hohler og Signe Horn Fuglesang.
Viktig kulturarvUrnes kirke i Sogn ligger fantastisk til på et nes i Lusterfjorden midt imellom blomstrende eplehager omgitt av majestetiske fjell. Urneskirken er et av de mest spennende byggverk fra norsk middelalder. Den er en stavkirke – en bygningstype som er bevart bare i Norge. Stavkirkene ved Sognefjorden er spesielt berømt, foruten Urnes er fortsatt Borgund, Kaupanger og Hopperstad intakt, mens mange andre er revet, ombygd eller flyttet. Men Urnes kirke er den eneste som står på UNESCOs liste over World Heritage, Verdens Kulturskatter.
Natur og nasjonalromantikkKirken ligger i en storslagen natur. Her er selve 1800-tallets naturromantiske norske landskap. På gården Kroken noen kilometer lengre inne i fjorden bodde Johan Christian Dahl i tre uker i 1826 på sin første store norgesreise, den som la grunnlaget både for hans storartede, nyskapende landskapsskildringer og for hans begeistring for de norske stavkirkene. Ingen av Dahls bilder viser imidlertid Urnes kirke. Men Thomas Fearnley, som han møtte på Kroken den sommeren, gjorde skisser av Urnes. Og Franz Schiertz, som illustrerte Dahls store verk fra 1837 om de norske stavkirkene, viser hvordan Urnes kirke sto dengang: en liten og nokså forfallen sognekirke, med hull i taket. Ved første blikk er ikke bygningen noe særlig å bli betatt av.
To århundrers treskurdDet var treskurden fra 1000- og 1100-tallet som først og fremst grep forskernes oppmerksomhet og nysgjerrighet. Kirken har dekor fra to klart forskjellige perioder, og treskjærerne fra begge århundrer har vært mestre i sitt fag. Fra midten av 1000-tallet er bevart rester av en omfattende utsmykning som er bygd inn i nordveggen og gavlene i den nye kirken. Da 1000-talls kirken ble revet og den nåværende, romanske stavkirken ble bygd på 1100-tallet, ble den eldre dekoren gjenbrukt. Den nye, romanske kirken fikk også rik dekor – men denne er konsentret til det indre av kirkerommet, med kapiteler og utskjæringer som var fullt ajour med samtidig europeisk dekorkunst.
Når ble kirken bygd?Dateringen av den romanske Urnes-kirken har tradisjonelt hvilt på stilen i arkitektur og dekor. Forsiktige forslag til datering har sagt ca.1125-1150, eller rundt 1150-60. Men i løpet av den siste mannsalder er dendrokronologi, en datering basert på årringene i tømmeret, kommet inn som et vitenskapelig presisjonsverktøy. I 1999 kom resultatene for Urnes. Materialene til den romanske kirken ble felt i årene 1129-31, det vil si at kirken er bygd i eller kort etter 1131. Denne dateringen passer også godt med årringdateringer av annen romansk kunst i Skandinavia. Forsøkene på å få årringdatering også av den rike dekoren fra 1000-tallet, har hittil ikke ført fram. Men den tradisjonelle stildateringen til ca. 1050-75 kan ikke være meget gal. For å skille mellom de to typene bygningsdekor, er det vanlig å kalle dekoren fra ca.1050-75 Urnes I, mens dekoren fra 1130-årene kalles Urnes II.
Dendrochonology
Svalgangen som forsvantUrneskirken slik den står, er altså en romansk stavkirke. Koret fikk et tilbygg på 1600-tallet. Opprinnelig hadde kirken en svalgang rundt hele bygningen. Kirkeregnskaper og befaringer forteller at svalgangen var i dårlig forfatning, og den ble revet på 1700-tallet. Bare på vestsiden, foran inngangen, står den igjen. Innsetting av vinduer i skipet stammer trolig fra samme tid. 1100-talls kirken har et rektangulært skip til menigheten og et rett avsluttet kor. Midtrommet i skipet er hevet, slik at taket stiger opp over sideskipet, og skipets tak stiger igjen opp over svalgangens tak. Det er typisk for den romanske kirkearkitekturen over hele Nord-Europa at arkitektene arbeidet med en komposisjon av rom lagt til rom, og markert med tak som hever seg over tak.
Privatkirke på storgårdBåde den fantastiske kvaliteten og rikdommen i Urnesdekoren viser til rike og mektige byggherrer. Med altover-veiende sannsynlighet ble Urneskirkene bygd som høvdingers privatkirke på deres storgård. I høymiddelalderen var Ornesætten en rik og mektig slekt, som spilte en ledende rolle på baglernes side under borgerkrigene, og som etter forsoningen med Håkon Håkonson i 1217 ble kongens betrodde menn. Ornesgodset var det største i indre Sogn i 1380, og det sier ikke lite. For indre Sogn, som i våre dager kan virke avsides, var et tyngdepunkt i norsk økonomi gjennom vikingtid og middelalder. Ornesætten eller en annen like mektig høvdingslekt, må ha bygd kirkene på Urnes både på 1000- og 1100-tallet. Også før kristningen må eierne av Urnes ha vært mektige. Det vitner de to store gravhaugene og bautaen som står nord for kirken om; monumentale markeringer av makt og status i det førkristne samfunnet.
To kirker under gulvetDekoren i Urnes kirke har vært diskutert av forskerne like fra 1800-tallet. De to periodene i kirkens dekor egget selvsagt arkeologenes nysgjerrighet, og i 1950-årene ble det gjort omhyggelige utgravninger under gulvet inne i Urnes kirke. Det er funnet spor etter to kirker under den romanske kirken fra 1130-årene. Dermed er vi tilbake til tiden rundt år 1000, eller enda tidligere, for den eldste kirken på Urnes – det vil si, tiden for kristendommens innføring i Norge. Disse eldre trekirkene er bygd i litt andre teknikker enn 1100-tallets stavkirke. Viktigst er at treverket sto rett på bakken – bygningene var ikke plassert på en grunnmur. Fuktigheten fra jorda gjorde at treverket råtnet, og dermed måtte 1000-tallskirkene skiftes relativt ofte.
1000-tallsdekoren i UrnesEn førsterangs kunstner dekorerte den kirken som ble bygd ved midten av 1000-tallet. Og da den nåværende kirken ble bygd, ble denne treskurden gjenbrukt: en portal, to planker, to gavler og en hjørnestav. Alle delene er litt avhogd for å passe i den nye kirken, slik at ingen av mønstrene er fullt bevart. Men opprinnelig må dekoren ha dekket større flater av bygningen. Slik flatedekkende dekor av en bygning er prinsipielt forskjellig fra det som ble vanlig i romanske kirker. På 1100-tallet er dekoren underordnet arkitekturen, og stort sett begrenset til portaler og søylehoder (kapiteler).
UrnesportalenPortalen er den mest berømte delen av 1000-tallets dekor i Urnes. Nederst på venstre vange er et stort dyr med en karakteristisk manke, som identifiserer det som løve. Over og omkring løven er et nettverk av ormer og båndformete dyr som angriper dels løven, dels hverandre. Dette nettverket dekker både vangene og overliggeren i portalen, og går igjen i alle de andre dekorerte 1000-talls bygningsdelene. Dyrekroppene former åpne, sirkulære løkker, som griper inn i hverandre og skaper helhet i komposisjonen. Løkkene balanserer mønsteret, dels ved forskjell i størrelse, dels ved forskjell i retning. I tillegg til de karakteristiske løkkekomposisjonene, preges mønsteret av kontrasten mellom én bred og én smal ornamentlinje i en typisk, glidende linjeføring.
Gjennomført kvalitetDen kunstneriske kvaliteten er gjennomført, både i teknikk og mønster-opplegg. I hele den kompliserte komposisjonen er det ikke ett feilskjær. Løkkene løper sammenhengende over flaten, med dyrehoder og -ben i riktig sammenheng med kroppene, og med ormehodene sett ovenfra, slik vikingtidens motivkonvensjoner tilsa. De smale båndformete ormene er skåret så presist at man knapt kan tro det er mulig, og de står i kontrast til de fint hvelvete overflatene i dyrekroppene. Det er et raffinert spill mellom konvekse og plane overflater i mønsteret og den dypt nedskårne bunnen, og mellom det høye relieffet i døromrammingen og det meget lave toplansrelieffet på selve dørbladet.
UrnesstilenDenne treskurden i Urnes kirke har gitt navn til Urnesstilen, den yngste av vikingtidens ornamentstiler, datert til tiden ca. 1025-1100. Typisk for Urnesstilen er bruken av løkker i komposisjonen, kontrasten mellom brede og smale linjer og de flytende omrissene i motivene.
Dyr i kampKamp mellom dyr og ormer er et vanlig motiv i Urnesstilen, og tidligere trodde man at dette motivet var en hedensk arv. Men faktum er at det ble innført i Skandinavia samtidig med kristendommen. Det eldste eksemplet på kamp mellom løve og orm finnes på kong Harald Gormsons store minnestein i Jelling på Jylland, dette monumentet som han lot reise rundt år 965 til minne om foreldrene og seg selv, og hvor han forkynner kristendommens innføring i Danmark. Den rundt hundre år yngre Urnesstilen er vanlig på kristne monumenter, i tillegg til å være alminnelig brukt som profandekor. Den er bevart på kirker i Norge og Danmark, på kristne runesteiner i Sverige, på relikvarier i Irland, og på en biskopsstav og på bokspenner i England. Urnesstilen med sine løkke-komposisjoner er velegnet til utsmykking av store og monumentale flater, og den kan ha blitt skapt nettopp som dekor for de tidlige trekirkene.
Jellingsteinen
Dekoren fra 1130-åreneProgrammet viser Urnes kirkes interiør på en måte som aldri noen før har sett. Nåtidens muligheter for elektrisk belysning, som kaster lysflommen helt opp i taket, hadde man jo ikke i middelalderen. Kirkene var mørke, uten egentlige vinduer, og bare opplyst av vokslys i koret. Desto mer påfallende er det at man likevel la så meget arbeid og fantasi i å dekorere interiøret.
Etterlikning av en steinkirkeInne i kirken kan man bli slått av at denne stavkirken er så lik en romansk steinkirke, med terningkapiteler og rundbuer som har klare paralleller i både utenlandske og norske steinkirker. Slike steinkirker må altså ha blitt etterliknet i tre nokså tidlig på 1100-tallet.
For å få interiøret så likt en steinkirke som mulig, har kirkebyggerne i Urnes måttet ty til diverse underfundigheter, der de har brukt pånaglede løse deler både her og der, tekniske løsninger som overhodet ikke finnes i mange andre stavkirker. Resultatet er at man har fått en nesten overbevisende søylekirke, der man må se godt etter for å bli klar over hvordan kirken i virkeligheten er konstruert.
Inspirasjon fra TrondheimMen den utskårne dekoren i interiøret har ingen ting med de enkle og dekorløse steinkirkene på Østlandet å gjøre, og trolig heller ikke med kirken i Stavanger, som ser ut til å være et enkeltstående fenomen. Mesteren som skar dyrene og planterankene på kapitelene og på avbladningene over søylene, har mer sannsynlig hentet inspirasjon fra det samtidige stenhuggermiljøet i Trondheim. Her ble det omkring år 1100 reist flere steinkirker, som alle later til å ha hatt en rik ornamental dekor, med dyr og planteranker, vesentlig inspirert av samtidig engelsk arkitektur. I Trondheim, og særlig rundt den store domkirken der bygningsarbeidene pågikk i tiår etter tiår, må det ha vært et fruktbart kunstnerisk miljø. Dette har øyensynlig også omfattet treskjærere, som dekorerte trebygninger. Mange av Trondheimsskulpturens detaljer treffes igjen i dekoren i en del stavkirker, og ikke bare i Trøndelag. Urnes II er altså en av disse.
MotiveneTypiske er motivene, med klare og oversiktlige rankekomposisjoner, og renskårne løver og dyrefigurer; her finnes også menneskefigurer, noe som mangler totalt i annen stavkirkeskulptur; noen av motivene har klart kristen betydning. Dette er arbeider som skiller seg sterkt fra den ville og sammenflettede ornamentikken i mange andre stavkirker. Slike enkle og oversiktlige motiver finner man nettopp i Trondheim, og der forekommer også det svært flattskårne toplans relieffet, som er så typisk for 1130-årenes dekor i Urnes. I slike Trondheimsinspirerte arbeider har vi en kunst som arbeider med hovedmotiver, begrensninger og rammer, fri for arven fra dyreornamentikkens ormer og båndfletninger – en annen verden, som klart er basert på kunsten ute i Europa.
Arbeidet etter skisserSlett ikke alle motiver som vi har i Urnes II, finnes igjen i dag i Trondheim. Motivene er hentet fra mange forskjellige kilder, og er forsåvidt nokså vanlige på 1100-tallet. Noen kan være hentet fra bøker, eller treskjæreren kan ha brukt skisser som forbilder, en arbeidsmetode som later til å ha vært vanlig. Slike skissebøker kunne innholde hele bilder, eller bare detaljer, som kunstneren kunne sette sammen etter eget ønske.
Urnes II er en meget omhyggelig utført bygning. Håndverket er førsteklasses, og all ornamentikken må ha kostet endel penger. Uvanlig er det også at oppdragsgiveren har sørget for å inkorporere deler av den gamle dekoren, som man må ha vært stolt av, i den nye kirken.
Over 1000 trekirker I dag har vi bevart 28 stavkirker, og noen flere er kjent fra tegninger og skriftlige kilder. Men i middelalderen må det ha eksistert langt over tusen slike trekirker i Norge. I århundrenes løp er langt de fleste av dem blitt revet. Men de dekorerte delene hendte det at man tok vare på, og i den store riveperioden på 1800-tallet sendte man slike dekorerte deler til museene. Derfor er endel dekor reddet fra kirker som vi for øvrig vet lite om. De stavkirkene som er bevart, utgjør altså bare en svært liten del av det opprinnelige antallet, derfor er man forsiktige med å generalisere. Derfor er også hver ny informasjon så viktig, og spesielt de grundige undersøkelsene av Urneskirkene har hjulpet oss å forstå stavkirkens oppkomst og utvikling.
Ulike kirketyperDe stavkirkene som fremdeles er bevart, er ikke på noen måte identiske. De tilhører forskjellige typer, som vi bare vagt kan identifisere, og som vi må gjette oss til utbredelsen av. Det handler om tidsforskjeller, om håndverkergrupper og om ambisjonsnivåer. Noen kirker har mange søyler i interiøret, andre har langt færre, og en del kirker er svært enkelt bygd, med bare ett eneste rom, uten søyler i interiøret i det hele tatt. Noen har vært rikt dekorert, med utskårne portaler og søyle-pryd, andre kan være langt enklere. Og når de er dekorert, varierer dekortypen også fra den ene kirken til den andre. Noen er overveldende fulle av utskjæringer. Andre grupper av kirker, slik som Urnes II, kan minne mer om steinbygninger der de arkitektoniske trekkene er viktigst, og dekoren er mer behersket.
To tidligere kirkerI 1950-årene ble det gjennomført en arkeologisk utgravning i grunnen under Urnes stavkirke. Her ble det funnet spor og rester av en eldre kirke, som har hatt sine veggstolper satt ned i hull i jorden. At det hadde stått en eldre kirke på stedet, var ikke uventet, det visste man jo ut fra den gjenbrukte 1000-talls dekoren. Men den eldre kirken med veggstolper satt ned i hull i jorden, var unektelig en overraskelse. Nå var det imidlertid ikke bare de dekorerte bygningsdelene som var blitt gjenbrukt i 1100-talls kirken: en grundig undersøkelse av selve bygningen viste at også to sviller fra et eldre bygg var brukt om igjen. Disse svillene har not, noe som viser at de har båret en plankevegg, derimot er det ingen tegn på at de var kombinert med jordgravde stolper. Stolpehullene og svillene må tilhøre to forskjellige perioder: kirken med jordgravde veggstolper må ha vært bygd, brukt og revet før svillekirken ble reist. Svillekirken er på sin side eldre enn den stående, romanske stavkirken.
Byggeteknisk utviklingPå Urnes har det altså stått representanter for 3 ulike byggemåter: først kirken med jordgravde veggstolper, så kirken med svillebårne vegger (trolig den med den rike treskurden i Urnesstil fra ca. 1050-75), og til sist den nåværende stavkirken som ble reist i 1130-årene.
Urnes er et av de få steder i landet hvor vi kan følge utviklingen av trekirkenes byggeteknikk i de første kristne århundrer her i landet. En liknende utvikling har sannsynligvis foregått på flere av våre gamle kirkesteder. Men den var ikke spesiell for Norge. Arkeologene har vist at de eldste trekirkene i Nord-Europa hørte til typen med jordgravde stolper. Fotenden av disse stolpene råtnet lett og det ser ikke ut til at de kunne holdes i hevd mer enn maksimalt hundre år, kanskje bare et par generasjoner. Behovet for å finne en varig byggemåte må ha vært påtrengende.
LøsningenLøsningen ble å sette veggene på sviller som var lagt på steinrader eller grunnmur, slik at treverket ble løftet opp fra fuktigheten i bakken. Dermed var grunnlaget lagt for utviklingen av stavkirkene, som kjennetegnes ved at de har bærende staver og veggplanker reist på solide sviller. Denne kirketypen har vist seg å være holdbar, og Urneskirken er altså mer enn 850 år gammel.
Stavkirken som byggeteknikkEn stavkirkes bærende skjelett er satt sammen av veggrammer. Hver vegg består av en rammekonstruksjon hvor svillen utgjør bunnen. På svillen står hjørnestavene, som bærer den vannrette stavlegjen. Svill, hjørnestaver og stavlegje er tappet omhyggelig sammen. Inne i denne veggrammen står veggplankene. De er innbyrdes forbundet med not og fjær til en tett veggskive. Veggplankene er tappet ned i svillen og opp i stavlegjen, og veggplanken nærmest hjørnestolpen er felt inn i den. Slik får veggskivene styrke og stivhet til å fungere som bygningens bærende elementer. En slik vegg kalles en stavvegg, og alle kirker med slike vegger kalles stavkirker.
Et byggverk av kvalitetUrnes kirke tilhører en stavkirketype der skipet har et høyere midtrom som raker opp over de lavere siderom, de såkalte omganger, og gir kirken den karakteristiske silhuetten med tak over tak. Midtrommet har et bærende skjelett av høye staver som hviler på grunnstokker. Stavene fortsetter opp til taket og bærer det på kraftige stavlegjer. Den åpne takstolen med sperrebind gir midtrommet stor høyde, og stavenes vertikale linjeføring bidrar til å understreke høyden. Både konstruktivt og arkitektonisk er kirken et byggverk av fremragende kvalitet.
Urnes kirke gjennom historienDe norske stavkirkene er enestående i europeisk sammenheng, og Urnes er et sentralt verk i norsk kunst og historie. Her er dokumentert 3 tidlige kirker på en storgård, en høvdingslekt med makt og betydelig sans for både skjønnhet og håndverksmessig kvalitet, tidlig nedslag av samtidens romanske arkitektur og dekor omformet til treteknologiens krav. Men Urnes har vært og er en kirke i bruk, og kirkeutstyret hører også med til historien. I selve kirken er bevart en praktfull dreiet stol fra 1100-tallet, trolig til bruk for biskopen når han kom på visitas. Krusifikset flankert av Maria og apostelen Johannes over inngangen til koret er kanskje flyttet hit fra en annen kirke, formatet passer dårlig og kvaliteten er ikke på høyde med kirkens øvrige utstyr, men figurene tilhørerer likevel en av våre få bevarte romanske korsfestelsesgrupper. Av meget fin kvalitet er derimot den tronende madonnaskulpturen og hodet av en mannlig helgen, begge fra henimot år 1200, som nå er i Historisk Museum i Bergen. To praktfulle emaljestaker fra Limoges er av sikkerhetshensyn flyttet til et bankhvelv. Etter reformasjonen ble det installert kirkestoler til menigheten, prekestol i 1695, og en ny altertavle i koret i 1699. Det nye kortilbygget fra 1600-tallet ble dekorert med rankedekor og stående apostler. Hver av apostlene bærer en innskrift på latin som siterer setninger fra credo – trosbekjennelsen. Slik opprading av apostlene med credoinnskrifter er i seg selv en tradisjon fra middelalderen, og understreker den klare kontinuiteten vi finner i Urnes kirke.
| |
|
