"Koloniherren"

– Ja ja men, vi får bare holda tummorna uppe!, Lars-Åke Claesson legger ned telefonen bak haugen av papirer og kartutsnitt som skjuler direktørens skrivebord

– Sett deg inte der, da får du en hel hund med på kjøpet, sier han til undertegnede som er i ferd med å sette meg i den eneste stolen som ikke er nedlastet med papirer. Derimot med hundehår.

Under bordet ligger hunden Santos, hans trofaste følgesvenn gjennom tykt og tynt de siste fjorten årene. Santos lever på overtid. Et par dager tidligere fikk den firbente hjerneblødning, mens matfar Lars-Åke satt uvitende på flyplassen i Denver Colorado i Det Ville Vesten.

– Jeg har akkurat vært nede i Idaho og flyttet flokken til nytt og ferskt beiteland, det var et slit, men det var godt. Nå har jeg jetlag og dotter i ørene.

Claesson er cowboy. Vaskeekte cowboy. Vi kommer tilbake til det.

Ventetid i Uppsala

Arctic Gold`s kontorer ligger i andre etasje i forretningsbygget Kungsporten like utenfor Uppsala sentrum. Innredningen minner mer om et slitent kommunehus, enn et storkapitalistisk gruveimperium.

Det sitter menn i tre av kontorene. Lydløse menn, med blikkene rettet mot PC-skjermene.

De er geologer.

De venter.

Firmaets skjebne hviler for øyeblikket i hendene på et knippe lokalpolitikere i Kautokeino.

-Som lyn fra klar himmel

Onsdag 3. oktober er nok en D-dag for Arctic Gold. Kommunestyret i hjertet av Sápmi skal nok en gang behandle gruveselskapets planprogram:

– Det første avslaget kom som lyn fra klar himmel. Vi hadde vært i kontakt med alle aktørene i forkant, og bare fått positive tilbake meldinger. Det andre avslaget var egentlig ikke et avslag, da kommunestyret i praksis ikke behandlet vårt nye planprogram, men bare vurderte habiliteten i det første vedtaket.

– Om kommunestyret nok en gang velger å avvise neste uke, så aner jeg egentlig ikke helt hva vi skal gjøre. Vi har ingen nedtegnet strategi som omhandler et endelig nei.

Det glade budskap...

Vi skrur tiden tilbake til 2010. Arctic Gold har akkurat kjøpt rettighetene til prospektering i Bidjovaggi fra det finske selskapet Outokumpu som driftet gruven under den siste driftsperioden fra 85-91. Med på kjøpet får de flere tusen borekjerner som vitner om gode malmkropper .

Claesson reiser opp til Kautokeino, og setter igang nye boringer. Det viser seg at Bieddjovaggi er rik på både gull og kobber.

Claesson går ut i media og forteller om funnene, og i Arctic Golds forprosjekter antydes det at ny gruvestart vil medbringe rundt hundre nye arbeidsplasser i en kommune som topper arbeidsledighetsstatistikken i Norge.

Samtidig reiser Claesson rundt i Sverige og skaffer investorer til det nye gull-eventyret i Finnmark. Ambisiøs og optimistisk tidfester Claesson alle forprosjektene i et treårsperspektiv, i 2013 skal gruva kjøres igang.

Gruve i hjertet av Sápmi?

Vi skriver snart oktober 2012, og Arctic Gold står stadig og stamper viljeløst i startboksen. Kommunens flertall vil ikke åpne grinda og slippe de løs.
Claessons første prognose har sprukket så det suser.

Han har tross al valgt ut hjertet av Sápmi for sin virksomhet. Av alle steder i Norge, er vel Kautokeino med sin historie og kultur kan hende det desidert vanskeligste området å frakte inn tungt gruveutstyr.

– Trodde jeg visste hva jeg gikk til

Noen er mot et hvert inngrep i naturen. Noen er redde for sitt sårbare beiteland.
Andre er høylydte imot gruvedrift generelt, og hører fortsatt gjenklang fra gnissingen av jernbelter i Stilla tredve år tidligere.

– Jeg trodde jeg visste hva jeg gikk til da vi begynte dette prosjektet. Men den gang ei.

– Kautokeino er en vrien nøtt, sier Claesson og roter frem Ressursregnskapet for reindriftsnæringen som den siste tiden har ligget som en Pandoras eske på hans skrivebord:

– Denne har jeg lest fra perm til perm. Begge veier. Nei, la oss spasere en tur, Santos trenger å lufte seg.

Forsiktige steg

Santos har vanskeligheter for å gå ned trappene etter hjerneblødningen, men vi kommer oss ned. Han kvikner til idet vi stiger ut av det lydløse forretningsbygget, og trekker inn luften og lydene fra et regntungt Uppsala.

Som sin matfar, gjør han ikke noe stort vesen av seg, men rusler forsiktig avgårde.
Claesson er så absolutt ikke et fyrverkeri av fakter, gestikulasjoner og ord som ropes i fistel.

Han ruver ikke i terrenget. Han er lavmælt.

Men han er en cowboy.

Kalvemerking i Idaho

Han er akkurat kommet tilbake til Uppsala, etter å ha tilbrakt den siste uken på McGary`s ranch i Idaho. Der har de flyttet kveget til nytt beiteland. 250 Black Angus-okser har nå fått nytt og friskt gress å beite på.

– Cowboylivet er hardt. Vi vekkes opp klokken 06.00, da har fruen på ranchen dekket frokostbordet med kraft-kost. Ikke mye lav-karbo der,nei. Så saler vi opp hestene, og forblir på hesteryggen til syvtiden på kvelden. Vi gjeter kveg og merker kalver med brennjern.

– Tilbake på ranchen venter en enda kraftigere middag, før vi avrunder dagen rundt leirbålet. Klokken ni om kvelden stuper man til køys, og sover før hodet treffer puten. Det er dit jeg drar når jeg trenger avkobling, og det trenger jeg jo.

- Vakre stener

Hesteinteressen kom med morsmelken, hans far var ridende kavalerist i det svenske forsvaret. Når ikke Lars-Åke og kompisene sprang rundt og tyvlånte hester i barndommens bekymringsløse somre på Sörmland, så klatret den unge vordende geologen rundt i gamle gruveganger på jakt etter stein.

– Ja, vakre stener. Det var aldri tvil om hva jeg skulle bli, sier han mens han sender Santos et betenkt blikk. Det ligger an til en kort luftetur. Tiden tærer på alle i Herrens hage.

Romanse på motorsykkel

Geologutdanningen førte den unge Claesson nordover til Skellefteå og gruveprosjekter i Norrland. Sommeren 1978 satte han kjæresten bakpå sin 1100 kubikks BMW, og satte kursen mot Nordkapp. I Kautokeino snublet de tilfeldigvis innom sølvsmia til Juhls, og på impuls kjøpte deg seg et sett med sølvringer der.

Selve forlovelsen skjedde dog ikke i Kautokeino. Den skjedde på motorsykkelen i 70 kilometer i timen nedover Tornedalen noen dager senere. Nyforlovet og lykkelige tok de inne på en campingplass og feiret begivenheten.

– Vi måtte feire den store dagen med Trocadero-brus og kjeks, det var det eneste som fantes i hyllene på campingplassen. Ut på natten klarte vi å overliste et par bekkørreter, og da var festen komplett, mimrer den geologen smilende.

Koloniherren

Nå har Claesson inntatt Kautokeino igjen. Denne gangen handler det ikke om sølv fra smia til Frank Juhls, men om gull fra det sovende gruvefeltet i Biedjovaggi.

Bygda er splittet i gruvespørsmålet. Mens arbeidsledige går rundt og håper på et ja fra kommunen, rustes det til kamp blant motstanderne. En natt ble bygda tapetsert med plakter av en naken rumpe og en hårete pung med påskriften: Nei til gruvedrift.

Claesson har fått merke motstanden på folkemøter og i media, og vet godt at mange ser på han som en koloniherre i bygda:

– Ja, jeg har forstått at jeg ses på som en utenlandsk storkapitalist som kun er ute etter å komme inn og hente profitt. Selvsagt handler det jo om penger, det gjør enhver form for produksjon.

– Men som geolog handler det like mye om å gjøre gråstein om til gull, og for meg ligger drivkraften først og fremst i utfordringen ved å bygge opp en bærekraftig gruve. Og prosjektet i Kautokeino har et såpass stort potensiale, slike prosjekter vokser ikke på trær.

- Mitt beiteland er ikke til salgs

En av hans argeste motstandere, er reineier Isak Mathis Triumf, som har matfatet sitt i området rundt Biedjovaggi. Triumf sier hardnakket at han ikke har en meter mer å avse av sitt beiteland, og at en ny gruve ikke er forenelig med reindriften i området:

– Vi vil ikke noen ny gruve hit nå, mineralene i Biedjovaggi kan ligge i fred til senere, de drar ingen vei. Og jeg forstår ikke hvorfor de absolutt skal presse seg hit, til tross for at kommunen sier nei.

– Men jeg kommer aldri til å gi meg på dette, gruveplanene skal stoppes.

Verden hungrer etter mineraler

Samtidig er det ting i bevegelse i Norge. Stadig flere av Claesson`s fagfrender observeres rundt bygdene i Finnmark, hvor de gransker grunnen for stadig større internasjonale selskaper.

Nordområdemeldingen peker ut Finnmark som det framtidige mineralfylket, og næringsminister Trond Giske har lovet en ny mineralstrategi allerede før julen synges inn i de tusen hjem.
En strategi som skal gi gruveselskapene friere leide innover viddene.

Kan hende vil enda et nei fra kommunestyret i Kautokeino, kunne overprøves i en høyere innstans. På direkte spørsmål om dette, svarer næringsministren noe vagt om at det fins prosesser for dette.

-En kniv i ryggen

Lars-Åke Claesson og Arctic Gold er ikke ukjente med dette, Lars-Åke selv håper å kunne komme til enighet på kommunens egne premisser:

– Om man knockar ner sin motståndare, hva fan händer da når dom vaknar upp igjen? Jo, då står man plutsligen där med en kniv i ryggen.

– Vi er tålmodige

Claesson og Arctic Gold har skiftet gir, og innfunnet seg i at det tar mer enn tre år å starte opp en gruve i hjertet av sameland. Investorene er også tålmodige, og gir den noe prøvede geologen fra Sörmland arbeidsro.

– Vår største investor Markus Elsasser fra Tyskland har tung erfaring fra gruvedrift i Australia, og han kjenner godt til utfordringene et urfolksområde byr på. Og han gir oss tiden vi trenger, sier Claesson i det vi igjen står utenfor døren til Arctic Gold AB i Kungsporten utenfor Uppsala sentrum.

– Har du noen gang angret på at du gav deg løs på Biedjovaggi?

– Nei, aldri.

Santos rister forsiktig regnvannet fra pelsen, og forbereder seg i sitt stille sinn på trappetrinnene som venter. Han lever på overtid.
Lars-Åke Claesson`s tanker går til det kommende kommunestyremøtet i Kautokeino.

Vi rister hender, og jeg takker for praten. Inn døren forsvinner de.
En mann og hans hund.

En cowboy.