Festivalens valg

Bogen sangkor framfører «Boares muittut» - «minner» under åpningen av årets Márkomeannu i Evenes på gårdstunet.

– Hva er klokka? sier den ene. – Festival, svarer den andre.

To jenter ligger langstrakt på luftmadrass utenfor teltet på campingen her på fylkesgrensen Nordland og Troms etter å ha betalt taxituren fra flyplassen med en jakke. Den glade natten i Oslo ble umerkelig til en like lystig morgen.

– Vi begynte i Torggata. Cáfe Sara, Blå, kjapt innom Turkish Delight, Jäger også hvor endte vi til slutt? spør Lea Olavsdatter Nilsen (21) fra Manndalen

– Mono, svarer Ellen Varsi (27) fra Tana.

– Vi var i hvert fall ikke innom det stedet på Karl Johan, hva heter det?

– Scotsman.

Rundt håndleddet har Lea har både et adgangsbånd fra Márkomeannu til kr. 600, et fra Riddu Riđđu til kr. 1200 og et fra Roskilde til kr. 1800.

– Riddu var bra. Totalteateret var den beste konserten i år - og jeg har til og med vært på Roskilde, sier Lea.

– Jack og cola, eller er det for tidlig?

– Den store forskjellen på samiske og andre festivaler er at festen varer mye lenger her. Klokka seks om morgenen på Roskilde var jeg klar - og da var det en «ghost town», sier Lea.

– Vi skylder på midnattssola, sier Ellen og ler.

– Márkomeannu er mer samisk enn Riddu, sier Ellen. – På Riddu er det mer nordmenn.

– Artistene er kanskje mer anerkjente, men det som er så fint med Márkomeannu er at det er veldig lite. Riddu var jo også det engang i tiden.

– På Riddu så man ikke mange - de fleste satt inne i lavvoene, hvis de ikke var ute og trommet. I fjor reddet jeg en mann fra å sovne av med djembe i bål.

Tall. I 1995 hadde Riddu Riđđu et budsjett tilsvarende i underkant av kr. 300 000 i dagens verdi. Budsjettet for i år er i overkant av seks millioner, og festivalen ønsker seg nesten ti millioner til neste år.

Festivalleder Kirsti Lervoll liker ikke alt ved årets festival - drøyt tusen betalende og like mange akkrediterte.

– Det er ikke bærekraftig når det er bare rett over tusen betalende på Riddu Riđđu, sier Lervoll.

– Jeg ser at jeg er sitert i en eller annen avis på at jeg er veldig fornøyd til tross for billettsalget. Da går det på at jeg er fornøyd med det kunstneriske og gjennomføringen. Jeg synes besøket er altfor lite. I den forstand var ikke Riddu Riđđu i år vellykket, sier Lervoll.

– Riddu Riđđu er en veldig bra festival, men pubilkum vil ikke på den?

– Jeg vet ikke - det er første gang. Jeg tror det henger sammen med fjoråret, vi avlyste og det var ganske mange som var på Riddu 22. juli i fjor. Man tar med seg et underskudd og må hente det inn et sted, også på markedsføring.

Hun oppgir også vær, antallet festivaler i Norge og å skape et unikt samisk program som utfordrende i tillegg til fjorårets tragedie.

– Jeg har selvfølgelig tenkt mye på det, hva er det som gjør at besøkstallet går ned - men det gjør faktisk det i hele Festival-Norge. Kanskje festivalgjenger-generasjonen har blitt litt eldre og sitter med familie, under Kirsti Lervoll.

Synnøve Angell har skrevet masteroppgave om Davvi Šuvva-festivalen som ble arrangert over seks dager på en ås i Karesuando i 1979.

– Sámi Woodstock - mora til samiske sommerfestivaler, sier Angell.

Nils-Aslak Valkeapää ble valgt til kulturell koordinator på World Council of Indigenous Peoples i 1977, og reiste med samiske artister til Canada, Alaska og Grønland. Joikerne fikk kontakt og forbindelse med andre kunstnere, musikere og politikere.

– Identiteten var der, men det måtte være et uttrykk. Joiken ble styrket, og festivalen lagde bånd mellom samer i de nordiske landene som ikke hadde møttes på en kulturfestival før, bare på politiske arrangementer. Delegasjoner med cree og inuitter var tilstede. Det var her urfolksidentiteten på en måte skapt, sier Angell.

– I dag er det blitt mye større. På den andre og siste Davvi Šuvvá, i 1993, var Mari Boine og Buffy Sainte-Marie tilstede - og også en gjeng ungdommer fra Manndalen og Kåfjord som ble kjempeinspirert.

To år tidligere hadde de startet Riddu, som i neste omgang også skulle vise vei .

1999: «– Vi er på Riddu Riđđu-festivalen for å hente inspirasjon og for å spre informasjon om Márkomeannu'99, arrangementet som skal vare hele dagen og langt utover natta. Konserten blir med Mari Boine, Wimme Sarre og lokale artister, sier Sigbjørn Skåden» til Nordlys.

«Han er imponert over arrangementet i Manndalen, men har ikke satt som mål å lage noe like stort», skriver avisa.

Márkomeannu har utviklet seg til et nytt treffpunkt i tillegg til de tradisjonelle - som Ankarede, kirkehelger i Majavatn, læstadiansk samling i Tysfjord, slektssamlinger og kalvemerking.

– Riddu var et resultat av en sjøsamisk oppvåkning i Kåfjord, mens Márkomeannu er et resultat av en markasamisk oppvåkning i Skånland, sier Angell.

Dagens festivalleder Runar Myrnes Balto anslår at Márkomeannu-festivalen i sommer var omtrent halvparten så stor som Riddu når det kommer til antall mennesker på festivalområdet. Og det sier han at han er fornøyd med.

På lørdag var omtrent ni hundre personer på festivalområdet, hvorav halvparten ikke-betalende.

– Jeg vil ikke si at Márkomeannu opplever noen generell tendens i at færre er interessert i å komme. Vi har opplevd større interesse i år enn tidligere, sier Runar Myrnes Balto.

– I 1995 var Riddu Riđđu en liten festival med 400 publikummere. Det er vel mer slik som Márkomeannu er i dag. Man var så få at man rakk å bli godt kjent. Nå er Riddu blitt en veldig proff og festival med fast statsstøtte. Da Buffy Saint-Marie var der for noen år siden var det vel over 3000 publikummere. Mange synes kanskje Riddu har blitt litt for stort, sier Synnøve Angell.

– Men det er et fantastisk arrangement.

– Og nå er vel Márkomeannu litt mindre. Jeg har fått inntrykk av at mange synes at det er godt. Alt skjer på Riddu, med seminarer og så videre, og veldig mye bra. Man får kanskje en annen ro over seg på Márkomeannu.

– Skål! Her treffer jeg de som ikke bor i bygda lenger, sier Ann Nelly Hanssen ved et av de største bålene. Hun har vært på Márkomeannu åtte ganger.

Det suser av en boks Tuborg som åpnes. I bakgrunnen drønner firehjulingen som går i skytteltrafikk mellom parkeringsplassen for å hente nye lávvuer opp bakken. Et trettitall er oppe.

Stjerneskudd Lovisa Negga byr på electropop-fest fra scenen.

Jorn med o har reist fra Tampa, Florida i USA. Kameraten fra Oslo fant seg dame her i fjor. Han har merket seg at det dominerende språket på festivalen er norsk, ikke samisk.

– Ann Jorid & Ámmun? Aldri hørt om. Duålva djåttir? Det er bra!

– Imponerende med så mange artister og bare 50 000 samer i verden, på en måte!

– Programmet på Riddu var godt, men det var mye mindre folk enn det har vært de siste ti årene, sier jusstudent Ol Johan Gaup fra Kautokeino, som setter seg ned.

Han mener andre festivaler på kort tid har vokst seg store, men spør hva slags program festivalene byr på.

Venor var en av to tilbydere som sto for det første samiske festivalsalgsbodene på Riddu i 2003.

– De kom og takket oss, forteller Johan Mikkel Bongo. Den daglige lederen i Venor, mest kjent for sine lávvuer, har ingen kø for øyeblikket.

Bongo surfer på Facebook for å finne ut hvem i Kautokeino som har vunnet 11 millioner i Lotto.

– Vi vet hvem som kommer på festival - det er akkurat de samme som i fjor.

– Jeg har sett én ny i år, sier Bongo.

– Salget er litt varierende. Vi må tenke fornyning, fordi det er de samme potensielle kundene år etter år. Riddu og Márkomeannu er de fremste samiske «se og bli sett»-arenaene.

– Det er mulig vi har nådd et metningspunkt som vil gå utover de små festivalene, sier han.

– Er det for mye som skjer? spør han.

– Skiipagurra gikk under. Det er kanskje det første varselssignalet. Det er ikke helger nok for så mange festivaler, sier Bongo og blar videre på smart-telefonen.

– Skiippagurrafestivalen var unik og nyskapende og hadde nyhetens interesse i begynnelsen, mener tidligere festivalleder Øyvind Stangnes. Han er hjemme og hjelper en kamerat med å snekre hus.

I år skulle arrangementet i Tana ha fylt ti år. Men i fjor var det kroken på døra og rungende konkurs.

Stangnes mener artisthonorarene tredobla seg og antallet festivaler bare vokste og vokste.

Selv unike festivaler med tydelig samisk profil og et fast kjernepublikum må selge også til andre dersom produksjoner og budsjett vokser, tror han:

– Kvalitetsmessig er Riddu og Márkomeannu levedyktige uten å måtte kommersialisere seg. Men markedet og publikum er nådeløst i dag.