Kanskje er det derfor. Vi befinner oss i Kautokeino.
Halve publikum har et slektskap til noen av ofrene i hendelsen som ble beskrevet i «Kautokeinoopprøret». Det er klart det måtte bli en spesiell kveld.
Det var nesten åpenbart at det måtte komme, men likevel ga det frysninger på ryggen: Det magiske øyeblikket kom da Mari avsluttet «Elle», hennes aller såreste ballade, den du husker fra «Kautokeinoopprøret».
Kanskje er det fordi dette er i Kautokeino, eller er det bare fordi Mari og Kringkastingsorkesteret her går opp i en høyere enhet.
Det er som arrangøren har fornemmer hele den samiske historien komprimert inn i en enkelt sang, og manifestert i én enkelt representant for den samiske kulturen, Mari Boine.
Applausen går over i jubel, som igjen går over i trampeklapp, og Mari har bevist at hun består prøven.
Mari Boine, slik jeg kjenner henne fra et titalls konserter opp gjennom årene, har alltid hatt denne egenskapen hun nesten er alene om i Norge – når hun entrer scenen, forsvinner alle rundt henne.
Hun stråler, hun har en egen aura. Og dét var det store spørsmålet: Ville hun stråle sammen med det fulle symfoniorkester? Svaret er, heldigvis, at hun fremdeles er stjernen. Hun er lysende.
Så følger det andre låter, låter hvor orkesteret tar, og får, mer plass. Mari trår diskret et steg tilbake og lar de tidvis overveldende arrangementene slippe til. Men så kommer hun tilbake, som om hun får ekstra energi av den store lyden.
Orkesteret er prikkfritt og herlig dirigert av Anders Eljas. Roger Ludvigsen er, som alltid, den stillferdige mesteren i utkanten, og Frode Fjellheim, som også har skrevet mange av arrangementene, gir musikken en maskulin urkraft som kler den og gir den nye dimensjoner.
«Goaskinviellja» er nesten ugjenkjennelig, men deilig pompøs, og har den ikke egentlig alltid vært det? Det er som om den blir forløst påny.
Til slutt, som et klimaks, som å se Nora Brockstedt med Egil Monn-Iversen under en Grand Prix-opptreden på 1970-tallet, «Alla Hearrá Guhkkin Oslos» («Høye herre, langt der nede i Oslo»), som hun knapt har gjort på scenen siden 1980-tallet, pompøst (igjen), storslått og, på en måte funky.
Publikum i ekstase, denne anmelder villt begeistret.
Mari Boine og Kringkastingsorkesteret kan være stolt av konserten.
