– Savnet er verst

Den 22. juli sto Stine Marie Høgden (17) gjemt inn til en fjellvegg, og så vennene sine svømme i panikk fra Utøya. Mange av de kom aldri i land i livet.

• Les også: – Vi er i stor sorg

– Tomhet

Fire måneder er gått, og hverdagen kommer mer og mer tilbake. Men fortsatt skal mange tanker enda tenkes, og mange følelser skal ennå bearbeides for den unge AUFeren fra Karasjok:

– Det har vært fire lange måneder, likevel har det liksom gått så fort.

– Det er en tomhet som er ganske vanskelig å beskrive. Man vet liksom ikke hva man skal føle. Fagfolk sier at alle følelser er normale, og det tror også jeg på. Men den følelsen jeg sitter igjen med, er rett og slett tomhet.

– Det som er tungt er jo savnet etter de vi har mistet. Det er det verste, å gå rundt å savne noen å vite at man aldri får se dem igjen, forteller Stine Marie.

«– Det sies at tiden leger alle sår, og det er nok mye sant i det. Men man har jo et år i sjela som aldri helt kommer til å forsvinne.

»

Stine Marie Høgden (17)

Takker for all støtten

Stine Marie forteller at de fire siste månedene har vært tunge. Samtidig har omtanken fra omverden vært en stor støtte. Og vennskapsbåndene blir bare sterkere og sterkere:

– Det har vært fælt, det har vært tungt, og det har vært grusomt. Men det har også vært rom for å kunne le, og for å kunne ha det morsomt. Det samholdet som vi AUFere har hatt i ettertid, har vært helt fantastisk.

– Det er så mange folk som har vist sin støtte, som har brydd seg. de har rett og slett bare kunnet komme bort til meg og gi meg en klem og sagt; "Du er sterk, det her går bra, og jeg er her for deg". det har vært veldig godt.

Norge svarte terroren med roser.

Foto: Bjørn Erik Rygg Lunde/NRK

– Løp med vann over knærne

Stine Marie var på Utøya for andre gang denne sommeren. De første bildene hun husker fra den fatale fredag, er mye vann og folk som gikk rundt og sklei i gjørma.

Da skytingen begynte, løp hun ned til vannkanten:

– Han skjøt etter meg og en til fra Karasjok når vi var nede ved vannet, så vi løp så fort vi kunne med vann langt over knærne. Vi fikk presset oss inn mot fjellveggen, og gjemte oss inni en sprekk i fjellet sammen med tre andre jenter.

– Vi holdt oss helt i ro der til en båt nærmet seg land, og da svømte vi de 20 meterne ut, ble dratt opp i båten og fraktet til tryggheten på land.

– Må de skrive absolutt alt?

Mediedekningen av terroraksjonen har vært enorm, og terroristen selv, Anders Behring Breivik, får utallige spaltemeter hver dag.

Stine Marie sier hun forstår at mediene fokuserer så mye på ham, men hun synes det er blitt litt vel mye fokus på terroristen:

– Jeg har ikke noe interesse av å vite som mye om han terroristen. Det står noe om han i avisene hver eneste dag. Det begynner å bli litt slitsomt, må de skrive absolutt alt? Må de virkelig endevende hver eneste stein for å finne ut hva han gjorde som tolvåring!?

Utøya dagen før den 22. juli, slik Utøya egentlig skal være.

Foto: Grøtt, Vegard/Scanpix

– Sommerens vakreste eventyr

Stine Marie var tilbake på Utøya i august, og hun sier det var både godt og vondt å gå gjennom fluktruta sin enda en gang. Men for henne er Utøya et paradis, og hun skal tilbake:

– Utøya er min øy, AUF sin øy. Det vil for alltid være sommerens vakreste eventyr. Selv om det ble et mareritt den fredagen, så vil det alltid være AUF sin vakre lille øy som ligger i Tyrifjorden. Et sommerparadis.

– Utøya tenner et håp om at man kan gjøre noe stort, at man rett og slett kan være med på å forandre og forbedre verden. Jeg skal tilbake til Utøya.

Hør stine Marie`s historie: