– Livet er litt på vent

Sara Marit Anne Somby (17),

– Jeg vet godt at jeg kunne dødt den dagen.

– Livet er forandret, jeg setter mer pris på livet. Ingen vet hvor lenge man får leve. Så jeg passer på å fortelle min familie og mine venner om hvor mye jeg bryr meg om dem.

Våknet til fotballkamp

Sara Anne Marit forteller om fredag den 22. juli som en meget regnfull dag:

– Jeg husker jeg ble vekket av en kompis som kom i teltet og ropte: "Sara du må stå opp, vi har en fotballkamp vi skal vinne!" Vi tapte kampen. Senere spilte vi volleyball, og tapte igjen. Så jeg var ganske misfornøyd med dagen så langt, men så gikk vi og hørte på Gro og det ble ganske ok etterhvert.

– Det ble en merkelig stemning

Da de første skuddsalvene brøt stillheten og regnet på Utøya, var Sara Anne Marit i teltleiren:

– Jeg satt i teltet sammen med noen andre, da vi hørte skuddene. Vi tok det ikke så seriøst først, men da folk begynte å rope og løpe rundt, ble det en litt merkelig stemning i teltet.

– Da gikk vi ut, og fikk se en mann som sto og kjøt.

– Jeg løp avsted og gjemte meg i en hule, og den hulen berget livet mitt.

– Ingen av båtene plukket meg opp

Først var de bare tre stykker i hulen, men etterhvert kom det flere til. Da båtene med hjelpere fra fastlandet begynte å komme mot øya, la de på svøm:

– Det var ingen av båtene som kom og plukket meg opp, og jeg tenkte at jeg kom til å drukne om jeg svømte videre, så jeg valgte å snu og svømme tilbake.

– Jeg var den eneste som snudde, og jeg visste godt at jeg risikerte å bli skutt , men jeg måtte bare ta sjansen.

Hun gikk svømte i land på Utøya igjen, og gikk tilbake til den samme hulen og gjemte seg. Der ble hun værende sammen med seks andre til det hele var over, og de ble hentet med båter til fastlandet.

Fint og vondt å vende tilbake

Sara Marit Anne var tilbake på Utøya sammen med de andre pårørende i august, hun synes det var godt å kjenne roen på Utøya igjen.

– Det var fint å komme tilbake, og oppleve Utøya som trygg igjen. Samtidig var det vondt å se stedene hvor vennene mine døde.

– Det er vanskelig å sette ord på følelsene, jeg er lykkelig for at jeg overlevde, samtidig som det er veldig vondt å tenke på de 69 som omkom der nede.

– Stolt over å være norsk

Fire måneder er gått siden terroren kom til Norge, og den unge AUFeren er blitt veldig glad i landet sitt etter Utøya:

– Det har vært fantastisk og se den varmen Norge som nasjon har vist etter Utøya, med rose-togene og alt, og jeg er veldig stolt over å være norsk. Jeg har nok selv også begynt å bry meg mer om mine medmennesker, enn hva jeg gjorde før Utøya.

– Håper å oppnå drømmene mine

Sara Marit Anne sier at livet begynner etterhvert å gå tilbake til det normale igjen, og at hver dag som kommer blir bedre. Livet må bare gå videre:

– Jeg føler at livet er litt på vent akkurat nå, jeg vet ikke helt hva jeg har lyst til. Utøya kommer nok til å prege meg en del,. Men jeg håper framtiden er lys, og at jeg oppnår drømmene mine.

– Jeg skal nok tilbake til Utøya, det er jeg fast bestemt på. Men når tid det blir, vet jeg ikke.

Hør sara Marit Anne`s historie her: