– Er dere ferdige å flire? Da får vi ta dette en gang til! sier presten.
I Kautokeino i Finnmark holdes tradisjonen med samiske arenabryllup i hevd. I august er 2000 mennesker invitert til et bryllup.
I Sjøvegan i Troms bryter 150 inviterte samt et par bygdefolk og turister ut i latter når brudeparet kneler foran alteret for å motta velsignelse, og undersiden av brudgommens sko kommer til syne.
Noen har spilt brudgom Cato Vimme (26) fra Sjøvegan et pek. På høyre sko står det med store bokstaver skrevet «HJELP», på den venstre er det tegnet et smileansikt.
Brud Ina Marita Mienna fra Kautokeino smiler og titter bort på det hun skjønner må være synderen - hennes svigerbror og Catos forlover, Geir.
– Godt gjort, sier brudgommen.
– Jeg forventet meg det egentlig, sier bruden: – Brødrene kan finne på hva som helst.
Forloveren har tidligere sett det gjort på YouTube og hentet inspirasjon. Men ikke i Kautokeino, hvor bryllup har pleid å være noe man ikke kødder med.
– Er ikke regler til å brytes? spøker bruden.
Ina gifter seg i kofte i kirka, med brudebukett - noe som ikke er vanlig i samisk tradisjon.
– Vi ville gjøre det på vår egen måte. Vi har gamle samiske tradisjoner i vårt eget bryllup, selv om ikke det er et tradisjonelt samisk bryllup. Jeg gifter meg i kofte, med mammas brudetørkle og jeg har på meg så mange søljer som det forventes. Jeg serverer reinstek til middag og multekrem til dessert. Og som i alle samiske brylluper blir det åpen bar.
Hun kommer fra en stor familie.
– Vi kunne ha hatt bryllup i Kautokeino, men da måtte det ha blitt tradisjonelt. Det valgte vi for vår del bort fordi ingen av oss hadde så lyst til det. Jeg ville ikke ha tre tusen gjester og at jeg skal såvidt få lov til å snakke med noen.
- Les også:
– Men dette er et kjempestort norsk bryllup. Det største i Salangen noen gang, om det da ikke har vært noe kongelig her før, sier Cato. Han har ikke samisk avstamning.
Bruden ville ha en personllg inngang til ekteskapet, og slippe fremmede på bryllupsfesten. Og da snakker ikke hun om wedding crashers - unviterte bryllupsgjester, som en snurt flamme fra grunnskolen eller en tørst sykkelturist.
– Jeg ville egentlig ikke visst hvem jeg hilser på. En femmenning på morsiden? Det er nok å bli kjent med den nærmeste familien, sier Ina.
Hun understreker at hun godt forstår dem velger å holde tradisjonelle samiske bryllup og at hun ikke tar avstand fra det.
Uten at noen åpent vil bekrefte det, sies det at et arenabryllup i Kautokeino i dag kan innbringe én milion kroner i verdier i gaver, når man tar både løsøre og kontanter i betraktning.
– Hva med gavene?
– Gavene er ikke så viktig, sier Ina.
Anno 2011 har sommeren blitt høysesong for samer og bryllup, i
, i Indre Finnmark eller landet forøvrig. Før i tiden fant de fleste bryllupene sted i forbindelse med påskehøytiden, før tiden hvor reinen flytter fra innlandet til sommerbeite.I Karasjok kjenner menighetskontoret til to bryllup i år. Det ene fant sted dagen etter St. Hans, og det andre er nå i august. I Kautokeino har det vært fire vielser hittil, hvorav to i sommer. Ytterligere to er planlagt på sensommeren.
– Det er veldig få som gifter seg i forbindelse med påska i Kautokeino, sier menighetsrådsleder og tidligere lensmann Nils Henriksen.
– Det snakkes om at å produserere bekledning til et brudepar som skal gifte seg på vinteren gir endel merarbeid. Også konfirmantene skal ha plagg til konfirmasjon rundt påske. På sommeren trenger du ikke bellinger eller skaller.
Henriksen viser også til at idrettshallen i bygda, Bákteharji, nå har blitt tilgjengelig for bryllup, og det utenom påska.
Han utelukker ikke at det kan bli satt nye rekorder i antall inviterte bryllupsgjester.
– Jeg har aldri sett så mange bryllupsgjester. Hele idrettshallen var full. Og det er ikke lite! sier Henriksen.
– Hvis trenden fortsetter er det ikke bare å holde et samisk bryllup hvor som helst. Du må nok ha tusen kvadratmeter.
– Jeg synes det er positivt at par velger å gifte seg, og at det er unge brudepar i Kautokeino, i motsatt retning av slik jeg vet det er andre steder.
Frierferden har etter å ha blitt lagt på hylla kommet tilbake de senere år.
– Det samiske frieret har vært en omfattende prosess og en ganske vidløftig affære, sier Edel Hætta Eriksen (90).
Jenta og gutten blir enige seg imellom at de skal gifte seg. Gutten besøker jentas hjem alene og bringer sin kunngjøring. Han forteller at han har kommet på frierferd. Deretter følger selve frierferden. Da har han med seg talspersonen, en talefør kvinne eller en mann, i slekta. Vedkommende går inn og legger fram ærendet.
Gutten kjører tre ganger rundt teltet eller huset. Jenta går ut. Tidligere tok hun av hans seletøy for å ønske velkommen. I dag slår jenta av tenningen i bilen.
Medhjelperen spør foreldrene om gjestene får lov å koke kaffe. Hvis foreldrene er imot ekteskapet, sier de at å koke kaffe ikke er nødvendig, da de har både kaffe og mat. Hvis de er for, er det bare å sette over kaffe - og kjøtt.
Gutten medbringer forlovelseskista, hvor hans mor fra hans barndom har salmet friergaver - søljer, tørkler og ringer.
Kista blir åpnet i alles påsyn. Et lystig lag følger. Man blir enige om at man skal reise til presten for å ta ut lysning.
I gamle dager reiste hele følget til kirkestedet og oppsøkte kirkens mann. Uten avtale. Man kom når man kom, for å bestemme bryllupsdato.
Brud og brudgom kjørte selv rundt og inviterte til bryllup. Man skrev ikke innbydelser - alt foregikk muntlig.
– Jeg har fått mange slike invitasjoner, sier Eriksen.
Brudefølget gikk til kirka. De unge gikk foran. Nygifte par, kjærestepar, deretter brudeparet, og så eldre og barn.
I bryllupshuset ble det servert bidos og kjøtt. Man kunne ikke sitte så lenge ved bordet, fordi man visste det sto folk i gangen og rundt. Det gikk på skift.
Utpå kvelden begynte gavene å strømme inn. Det fantes ikke gavebord, men en kjøgemester som fortalte hva den enkelte hadde gitt, enten det var penger eller rein. Kjøgemesteren innledet gjerne med en flatterende beskrivelse av vedkommende gavegiver, deretter ventet en liten dram.
– Utpå kvelden kunne det hende at man kom med flere gaver, for å få en ekstra dram. Det var ingen taler utover dette..
– Kjøgemesteren var der fram til femti-sekstiårene, men så ble vi fornorsket, sier Eriksen.
I dag er gavebord, skriftlige invitasjoner og taler ofte på plass, enten det er reindriftssamer eller fastboende som gifter seg.
– Det samiske samfunn er i endring det også. Det er ikke sikkert at de store bryllupene varer evig. Man har stor slekt, selvfølgelig, men når man inviterer over tusen gjester er det ganske anstrengende. Bare tenk på all reinen de må slakte.
– Håper du at de store bryllupene fortsetter?
– Man holder jo på tradisjonene, men jeg forstår godt at økonomien gjør at ikke alle unge kan gifte seg på den måten. Vi må nok se i øynene at den gamle tradisjonen med store bryllup vil forsvinne.
- Les også:
Selv giftet hun seg hjemme, like etter krigen.
– Tidligere var ikke husene så veldig store, men man inviterte så og si alle i bygda. Ikke bare slekt og venner, men alle sammen. Vi hadde bryllup i tre dager for å få plass til alle.
– Vi hadde invitert rundt 800, men det var 500 som kom, sier Anne Helene Saari (30), som tidligere i sommer giftet seg hjemme i Kautokeino med Nils-Rune Moeng (32) fra Karasjok, med bryllupsfest i idrettshallen.
– Vi har hatt et lite samisk bryllup, med bare fem hundre gjester.
– Vi skulle først leie noe mindre, men det var ikke ledig på det tidspunktet. Siden vi kunne leie idretthallen ble det til at vi kunne invitere de fleste nærmeste.
– Før i tida var det nesten påbudt at man skulle invitere alle, men nå er man inneforstått med at det bare blir de nærmeste, sier Saari.
Brudeparet nøyde seg ikke med å skue over forsamlingen, slik det alltid har gjort.
– Vi fikk tilbakemelding på at vi var flinke til å gå rundt og menge oss med gjestene, og ikke bare sitte ved bordet og hilse der. Det ble mer uformelt og folkelig, og ikke så stivt. Det tror jeg også blir en ny trend.
Tradisjonen tro ble det servert bidos og multer, samt skogsbær, med krem.
Bordarrangementet var i lavvoform. De aller nærmeste satt fremst, og brudefølget - noe som ikke er så vanlig å ha i Kautokeino, men i nabokommunen Karasjok - dernest.
Artistvenner stilte opp og underholdte.
– Vi hadde store artister. Alle tok en to-tre låter, da ble det musikk hele kvelden.
Anne-Helene og hennes utkårede giftet seg på dagen ni år etter at de traff hverandre.
– Vårparten i Indre Finnmark er fin til skogs- og hytteturer. Det er så mye festligheter både i Karasjok og Kautokeino i påska at det er ikke nødvendig å pakke inn et bryllup der. Jeg tror det er derfor folk gifter seg på sommerstid. Det er mer relevant for de unge.
– Dessuten blir det mer tilpasset ferie og vi kan ha lavvoer ute, blant annet storlavvo med plass til hundre. Vi slipper å leie lokale over to dager, og det blir derfor et billigere bryllup.
Bryllupet kostet 60 000 kroner mer enn det paret fikk inn i pengegaver, forteller bruden. Hun er på vei til Mexico eller Dubai på bryllupsreise.
– Det er ganske store beløp det er snakk om. Det er mange som velger å ikke bruke så mye penger på dekorasjon, men når vi skulle gifte oss og hadde planlagt det i så mange år, ble det til at vi satte fram glasskåler, blomster, kubbelys og litt fancy greier.
- Les også:
Viltet er fordøyd. Kransekake er satt fram. Ina har tatt av seg samekofta, og på seg brudekjolen.
– Min mor hadde lyst å sy min brudekofte, mens min kjære gjerne hadde lyst til å se meg i brudekjole også, sier bruden.
– Men min mamma ville gjerne at du skulle gå i kofte hele tiden. Kofte er ikke vanlig her, sier brudgommmen.
Svigerfar Jan Olav Guttorm varsler i sin tale at svigersønnen skal få innføring i den nye kulturens skikk og bruk.
– Slapp av Cato, vi tar talen på norsk. Du skal nok etter hvert også lære deg samisk og Inas joik.
Brudevalsen følger.