Her er Utsis nye liv

«En av Norges mest kjente kriminelle».

Vi er på en gård i Lier kommune utenfor Drammen i Buskerud. Her varsler mannen foran oss at han gjerne vil begynne med blankt rulleblad og fargestifter til.

– Se på dette! Er det ikke perfekt?

Gården sier han tilhører venner. Det er kort vei til kommunal parkeringsplass, skiløyper, fiskevann og badeplasser. Utsi har forbindelser innen kriminalomsorg og sosialvesenet som han sier spiller på samme lag.

– Jeg vil få til et opplegg hvor jeg kan jobbe med vanskeligstilt ungdom her. Jeg har vært gjennom det meste - av faenskap. Jeg er sikker på at jeg kunne fått mange inn på rett vei igjen, og endre deres liv.

Han hever stemmen.

– Ungdommen er slik. Du må respektere dem hvis du skal få respekt tilbake, at de skal høre på deg. Det nytter ikke å være en autoritær idiot som ikke skjønner en dritt. For det hater de! De spytter på deg da, ikke sant? Du må ha klare regler, men du må spille på samme lag. Det er så mye ungdom som blir oversett og overlatt til seg selv. Jeg vet ikke hvor mange foreldre rundt om i Norges land som får telefoner, daglig, fra politikammeret - vi har en døddrukken her. Sønnen din, dattera di.

– Jeg har fire hundre mål med dyrka og udyrka mark her på gården som jeg kan disponere som jeg vil. Verksted og uante muligheter til å få til et kjempeopplegg.

– Men så var det å få noen med seg på det. Det jobber jeg fremdeles med. Ting tar tid. Folk er skeptiske. Det er jeg inneforstått med.

– Med min bakgrunn er finansiering faen ikke lett. Så jeg har hatt litt galgenhumor, kanskje jeg bare må ta på meg utstyret også hente ut et større beløp! sier han.

Han flirer.

– Nei da, det mente jeg ikke.

– Jeg velger ikke å fokusere på de som har negative holdninger. Det gir jeg rett og slett «f» i. Jeg vet hva jeg vil og hva jeg til syvende og sist kan klare å få til. Ferdig med saken.

Like før jul i 2009 ble Svein-Erik Utsi (42) løslatt fra åpen soning på Berg fengsel etter å ha sonet nesten full tid for grovt ran og ransforsøk. En straff som også inkluderte lange dager og netter på Ullersmo landsfengsel og Ringerike fengsel. Utsi har vært en gjenganger i norske fengsler og i kriminelle miljøer.

Hans «gode navn og rykte» bidro til et fem år langt opphold på anstalten, tror han selv.

En stor og muskuløs hund av rasen dogo kanario løper rundt oss. Fra før har Utsi hatt både pitbull, rottweiler og border collie.

– Du er vel ikke redd? Det er ingenting å være redd for. En liten hund kan gjøre like mye skade, sier Utsi.

– Buorre! Bra!

Som barn snakket Utsi samisk og gikk i kofte på 17. mai.

– På skolen var det samiske negativt. Jeg lærte tidlig å måtte forsvare meg. Jeg hadde en veldig rettferdighetssans og passet på de som var mindre. Uansett hvor store mobberne var, gikk jeg aldri av veien for å gjøre det jeg kunne. Når ting ikke er korrekt, er jeg villig til å gå ganske langt. Det er noe som har fulgt meg hele livet. Til tross for at jeg har gjort mange dårlige ting.

– Jeg skal være den første til å si at jeg har påført mange både smerte og lidelse. Jeg har ingen problemer med å be om tilgivelse for det jeg har gjort. Jeg har fått min straff, jeg har gjort opp for meg og jeg kommer aldri til å gå med bøyd hode. Jeg står for det jeg har gjort, og det aller meste jeg har gjort skulle vært ugjort.

Han sier han ikke ble tatt ordentlig vare på som barn. Han fikk ikke vokse opp i trygge rammer.

– Alt har en forklaring. Min far var kraftig alkoholisert, og det var mye bråk og spetakkel i hjemmet. Jeg stjal min fars rifle og tyvslaktet rein for å overleve som tiåring.

Like etter ble foreldrene skilt.

– Jeg hadde knapt nok vært borti politiet da jeg vokste opp - bare i forbindelse med ulovlig skuterkjøring. Jeg hadde som sport å terge på meg reinpolisen

Jeg fikk dem til å kjøre etter meg i skråninger med dyp snø hvor de ble stående fast.

Han var nitten år.

– Foranledningen gikk mange år tilbake. Jeg ble utsatt for ting som barn ikke skal bli utsatt for. Jeg ble plassert rundt på fosterhjem. Da vi gjorde guttestreker var det alltid jeg som fikk skylda, eller at jeg tok på meg skylda. De andre gikk alltid klar av det. Jeg lærte det ganske tidlig, du slarver ikke på andre - rett og slett. Og det klart, jeg har opplevd stygge episoder som har bidratt til at jeg ble drapsmann.

Under rettssaken i 1990 mener Utsi at avdøde hadde forgrepet seg på ham. Pårørende avviser påstandene på det sterkeste.

– Du kan si det slik, og det kommer jeg til å mene til krampa tar meg: hvis du eller dine barn hadde vært utsatt for det samme, og du hadde gått til det skrittet å ta livet av en person, hadde jeg faktisk skjønt det. Jeg hadde skjønt det, men det kan ikke forsvares, det kan det ikke. Og at slike ting skjer - ja, dessverre, så gjør det det. Jeg tror faktisk det er i menneskets natur. Vi har nok på mange måter enkelte likhetstrekk med dyr. Når det kommer til et punkt, er nok nok.

Juryen gråt under rettsforhandlingene, og ble beskyldt for å ta for store hensyn til Utsis barndom når den avga kjennelsen. Riksadvokaten mente drapet hadde skjedd under særdeles skjerpede omstendigheter. Straffen ble til slutt økt fra ett til fem år. Rettssaken ble første avsnitt i mye spalteplass med Sven-Eirik Utsi i avisene i årene etter.

– Jeg har sonet dommen, fått straffen, gjort opp for meg. Men jeg blir aldri ferdig med saken.

Faren hans og en pensjonert rallykjører vokste opp sammen i Austertana. Sønnen har vært sørpå i snart tyve år, nordpå for en måned siden. Der er det en helt annen mentalitet

– De sier: vi er ikke hjemme akkurat nå, men nøkkelen ligger nå der. Bare gå inn. Du vet hvor du finner maten.

Foreldrene har gått bort i løpet av de to siste årene.

– Jeg var hjemme to ganger på et års mellomrom og begravde begge. Min mor fikk meg da hun var sytten. Hun var syk i ett år. Ble tynnere og tynnere, dårligere og dårligere. De fant ut at det var kreft, men de klarte aldri å finne kilden. Kurene hjalp ikke.

Healer Esther Utsi er som en tante for ham. Skuespiller Nils Utsi som en onkel.

Å sitte i fengsel som unggutt er ingen god oppdragelse, mener Svein-Erik Utsi.

– Den første dommen - du har mye sinne, frustrasjon, du er på høgget hele tiden, det er ingen som skal kødde med deg. Fengsel er dessverre som høyskole til videre kriminalitet, sier Utsi.

– Tidligere har jeg sonet ferdig og gått ut porten med en notisblokk full av enda flere kontakter. Fuck dokker, jeg skal kjøre på mer!

– Det er dessverre det som skjer.

Utsi ser på klokken og åpner en boks med Red Bull han har klar. Han tar store sluker. Det er snart treningstid.

– Hadde du vært mindre i fysikken hadde du kanskje fått være mer anonym?

– Jeg begynte med treningen da jeg var guttunge. Andre drakk og festet for å ha det gøy eller for å takle problemer. Det har ingenting med å være stor eller liten å gjøre. For meg har det alltid vært viktig å holde meg i form. Det har vært en sikkerhetsventil. Når jeg føler at ting butter imot, når du begynner å kanskje nærme deg kjelleren - jeg har vært i mange slike situasjoner hvor jeg har mistet både hus, hjem og alt jeg har hatt. Jeg har måttet starte på nytt. En vanlig dødelig kar hadde sikkert tatt livet av seg for lenge siden. Med de fysiske utskeielsene er ingenting et problem. Mange bukker under i fengslene. Jeg skal aldri bli som min far.

Han trener seks dager i uka, opptil to økter per dag. Utsi sier han har ambisjoner om å hevde seg i styrkeløft. Han forteller at han tar 250 kilo i benk på tre repetisjoner. Det skal tilsvare 300 kilo i benkpress med konkurranseutstyr.

Tidligere kjørte han også snøskuter i konkurranser. Han forteller han hadde en Arctic Cat med 1400 kubikks motor, 300 hester, og at en 1800-kubikk var bestilt da han ble arrestert i 2003.

Han trente hardt under soningen mens han hørte på «heavyjoik». Samtidig leste han helse- og sosialfag, forteller han. Han oppfatter seg selv som en stabilisator i fengselet.

– Det var alltid rolig og fint på min avdeling. Jeg lagde treningsprogram og kostprogram. Fikk guttan til å tenke på en positiv måte.

I dag har han eget firma. Jobber som maskinkjører, grunnarbeider og med trefelling, som her nede blir sett på som en spesialist-jobb. Han forteller at det går mye på problemtre - inn til kabler, inn til hus. Da må man klatre opp, kvistre trærne opp, kubbe de ned.

– Det er en tøff jobb, ikke som å gå i skogen og felle ned.

– Jeg er kommet til et punkt hvor lettjente penger gjennom «stunting» er uaktuelt.

– Hvorfor?

– En av hovedgrunnene er at man får en slik skepsis og mistro, blant annet fra påtalemyndighet og kriminalomsorg. Du klarer aldri å få det til - da skal jeg i hvert fall få det til! Et av prinsippene jeg har hatt tidligere, enten jeg har vært mistenkt eller varetektsfengslet, er å aldri trekke andre med meg, aldri tyste på andre for selv å komme bedre ut. Nå har jeg bestemt meg for dette. Det har noe med selvrespekt å gjøre. Nå skal jeg få dette til. Hvis jeg dummer meg ut overfor meg selv, mister jeg troen på meg selv. Jeg har aldri ment dette før.

– Nå får nok være nok. Prosessen startet allerede i varetekt. Nå får vi legge bak oss det kapittelet, sone unna dommen og få snudd om på det som har vært negativt i meg.

– Hvis jeg noen gang skal være et forbilde for min sønn, og bidra til å forhindre at han kommer i samme spor, så må jeg være ute og gjøre noe konstruktivt. Jeg er ikke noe forbilde i fengsel. Jeg er fortsatt ung og har mange gode år foran meg hvis jeg benytter dem på riktig måte. Men det er opp til meg selv.

Sven-Eirik Utsi ønsker bedre soningsforhold for innsatte.

– Man kunne redusert tilbakefallsprosenten. Det har noe med det å gi folk ny kunnskap og selvtillit, de må få muligheter til å utvikle seg selv på en annen måte.

– Det er en konstruktiv person som snakker, ikke en destruktiv?

– Du kan si det slik, jeg har alltid hatt det, det jeg har alltid hatt en positiv tanke, uansett hvor mye galskap jeg har rotet meg oppi. Det har vært min drivkraft for å ikke gå til grunne.

Utsi framstår ikke som noen uhyggelig person å snakke med, her vi står på gårdsplassen og ser utover landskapet. Han ser på meg selv som sosial.

– Men jeg har vel livnært meg på en annen måte og hatt et yrke som ikke akseptert.

– Hvordan er det å gå rundt som deg? Blir du gjenkjent?

– Ja, det skjer ofte.

– Hva skjer da?

– Det er aldri noen som har sagt noe negativt til meg.

– Er de redd deg?

– Det vet jeg ikke.

– Du er vel neppe den første noen ypper til bråk med på pub?

– Det har aldri vært om å gjøre for meg å misbruke den respekten jeg har hatt i miljøene jeg har vært i. Jeg har ingenting å bevise. Jeg har såpass med selvtillit. Jeg vet hva jeg står for og ferdig med det.

– Enn hjemme?

– Bare positivt. Veldig mange vil hilse.

– Hvordan ser samer på det å være drapsmann?

Utsi sukker.

– Nå har jeg ikke fått tilbakemeldinger på det fra fremmede. Men når det gjelder fra de jeg kjenner, tror jeg kanskje det at man har en litt mer jordnær holdning. Man har kanskje lettere for å se og skjønne ting. Man er ikke trangsynt, rett og slett.

I vår skal 42-åringen dybdeintervjues på et arrangement i regi av Norsk sikkerhetsforening. Arrangørene har blitt kritisert for å invitere Utsi.

– Den sjansen der skal jeg ta godt vare på.

Frode Stang, som blant annet har jobbet som kanalvert og programleder, er intervjuer.

– Frode har ikke bare en finger med i spillet. Han besøkte meg i fengselet og ble overrasket. Han hadde sett VG-bildet med dusken i panna hvor jeg ser litt morsk ut. Vi var i Se og Hør sammen.

Sven-Eirik Utsi ser på de samiske TV-nyhetene. Det varsles igjen om voldelige konflikter innen reindrifta på Finnmarksvidda. Utsi overførte sin driftsenhet til sin bror i 1993, sier han, men har fremdeles dyr i reinbeitedistrikt syv.

– Jeg er helt sikker på at reindriftsutøverne trenger å få utenforstående inn som er nøytral og kan megle til fordel for alle.

Og det er en rolle Utsi kunne tatt på seg.

– Hvis jeg hadde fått en slik forespørsel så skulle jeg tenkt meget seriøst på det. Jeg ville hentet inn alt av informasjon og forsøkt å avklare hva som er sakens kjerne. Jeg tror faktisk jeg kunne ha bidratt med noe. Det er jeg overbevist om.

– Jeg har en langsiktig plan med reindrifta også. Jeg tror min sønn kunne tenke seg å begynne med reindrift.

Vi forlater gården. I gamle dager var også til skogs de møttes for å planlegge neste trekk.

– Møtevirksomheten foregikk til skogs. Det var aldri samme møtested to ganger på rad. Vi brukte kodenavn - «den høye», «den gule». Det tok lang tid før politiet fant det ut.

– Du sier du har lagt fortiden bak deg. Kommer du til å savne det kriminelle miljøet?

– Aldri. Jeg har sett galskapen både blant lovlydige og lovbrytere. Man lurer hverandre i alle bransjer. Men når det gjelder dem i det kriminelle miljøet, nøler de ikke med å løpe med halen mellom bena hvis det blåser hardt.

– «Partners in crime»?

– Fucking bullshit!

– Ære?

– Dra til helvete. Det er ingen ære. Ære er et misbrukt ord. Alle mæler sin egen kake. Jeg har vært sendt nesten i døden.