Historiene bak arkivbildene

Det har gått mer enn 30 år siden striden om utbyggingen av Alta-Kautokeino vassdraget raste i landet – vannkraftutbyggingen som i dag betegnes som en av de mest bitre politiske kampene i norsk historie.

Selv etter 30 år husker fortsatt mange TV-bildene som flimret over skjermen, de mange avisoppslagene og de dramatiske radioreportasjene om både sultestreik og anleggsstans på Stilla som utspant seg på slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet.

Lykke og optimisme

– Jeg og Ante Gaup (demonstrant og sultestreiker, red. anm.) ler fordi vi var glade. Det var vel første dag med sultestreik og vi var optimistiske. Vi trodde på saken vår og vi var sikker på at vi kom til å lykkes. Vi følte så mye støtte og varme rundt oss, sier hun.

– Jeg ser meg selv på akkurat det bildet og jeg ser at jeg var lykkelig. Jeg husker at jeg tenkte at dette er det viktigste jeg gjør i livet og at jeg var med på å endre historien der vi satt, sier Jorunn Eikjok til NRK Sámi Radio.

På bildet sitter hun og Ante Gaup sammen på reinskinn, mens Synnøve Persen ses i bakgrunnen. Datoen er 8. oktober 1979 og de syv sultestreikerne har slått opp en lavvu på Eidsvolls plass, bare 100 meter fra maktens korridor – Stortinget.

Tidligere har demonstrantene levert et krav om å stanse utbyggingen av Alta-Kautokeino vassdraget til regjeringen og daværende statsminister Odvar Nordli. Statsministeren sier nei. De unge samiske aktivistene sulter i én uke før regjeringen snur og bestemmer seg for å stanse utbyggingen i Stilla midlertidlig.

– Jeg brydde meg ikke om elva, men den ble et symbol på samenes rettighetskamp. Det var en langt større sak enn elva, sier hun.

Jorunn Eikjok var sameaktivist lenge før hun bestemte seg for å være med på sultestreiken som ble ledet av avdøde Mikkel Eira. Sett i ettertid har deltakelsen betydd svært mye for henne.

• Les også: Mikkel Eira er død
• Les også: Sametinget minnet Eira
• Les også: Mikkel Eira stedt til hvile

– De dagene på plenen utenfor Stortinget har vært noen av de største opplevelsene i hele mitt liv. De har endret meg på en positiv måte og har spilt en stor rolle i hvordan jeg har valgt å leve mitt liv.

Da Jorunn Eikjok bestemte seg for å være med på aksjonen, opplevde hun det som hun beskriver som en metafysisk og mystisk hendelse. Hun sier at hun følte at hun var i et kraftig lys og at hun kjente en voldsom kraft i seg. Da ble hun sikker på at hun skulle være med på aksjonen.

– Jeg er fredelig på bildet fordi jeg hadde kommet i kontakt med en dyp universiell sannhet og jeg visste at dette ville styrke samenes kultur, språk og rettighetskamp, sier hun.

• Les også: Samene ga miljøsaken blest

De samiske aktivistene som holdt til i lavvuen midt i Oslo sentrum, fikk etterhvert også tomme trusler fra nynazistiske miljøer. Truslene gikk ut på at de ville skyte og steine de unge sameaktivistene, uten at det skremte ungdommen.

Også lovens lange arm kom til for å rydde stedet et par ganger og de ble alle kjørt inn til avhør og arrest. Da de slapp ut igjen, flyttet de tilbake og reiste en ny lavvu. Da aksjonistene ble løslatt for andre gang hadde det samlet seg flere tusen mennesker foran Stortinget. De bar blomster og plakater og lys. På plakatene oppfordret de andre til å støtte samenes sak.

– Det var en spesiell energi i byen da. I tillegg var det kommet mange flere samer fra Norge, Sverige og Finland, i tillegg til urfolksrepresentanter fra Grønland. Danske og Grønlandske medier rapporterte fra aksjonen daglig helt til statsministeren om kvelden 15. oktober 1979 gikk med på våre krav om en rettskraftig avgjørelse om samenes rettigheter, sier Jorunn Eikjok.

• Les også: Ville sprenge politiskipet Janina
• Les også: Hemmelige planer om å bruke militæret

Standhaftig demonstrant

Det er 14. januar 1981. 600 politimenn fra UP, hundepatruljen, skipatruljen, snøscooterpatruljen og anti-terror gruppa kommer kjørende på rekke og rad i Sivilforsvarets biler. Denne januarnatten skal de skjære løs, fjerne og avhøre mer enn 900 demonstranter som holder stand i Stilla. En av dem som politiet bærer bort først, er skuespiller Nils Utsi. Men Utsi yter hard motstand.

– De bar meg bort tre ganger og tok meg til avhør. Da politiet kom med meg til politijuristen for tredje gang, sa politijuristen at jeg skulle legges i jern. Da måtte jeg overnatte i arresten, mimrer han.

Nils Utsi hadde på forhånd bestemt seg at han skulle reise tilbake til Stilla etter hver gang han ble båret bort. Da han etter tredje gangen kommer tilbake har politiet ryddet hele området. Det er ingen demonstrant igjen. Nils Utsi setter seg der han satt da ble fjernet fra området, mens politimennene går rundt omkring. De bryr seg ikke om han – den første som de tok vekk og den siste.

– Jeg satt lenge alene på den samme plassen. En ensom demonstrant. Jeg har aldri før følt meg så bekjempet i hele mitt liv, det var nesten som en sorg. Så kom det tilslutt en politimann som ba meg om å dra. Jeg svarte at nei, det kunne jeg ikke gjøre frivillig. Politiet bar meg bort til politibilen og kjørte meg bort. Den siste gangen slapp jeg å sitte i en kald militærbil, husker Utsi.

Noen år etter ble Nils Utsi dømt i retten som en av de første demonstrantene. Dommen ble på 5000 kroner og 30 dager betinget. Og en prøvetid på to år.

– Staten versus Nils Utsi. Eller var det Nils Utsi versus staten, ler han.

Den såkalte D-dagen var ikke Nils Utsis første demonstrasjon. Allerede på den aller første demonstrasjonen som skjedde i Stilla i 1979, er Nils Utsi på plass. Da som skuespiller i den halvdokumentariske filmen "La Elva Leve" fra 1980. Men rollene var det ikke så lett å skille mellom.

– Nei, da jeg hadde pause fra filminnspilling, var jeg aksjonist, ler han.

Skuespilleren Nils Utsi som opprinnelig er fra Austertana i Finnmark, bor i dag i Kabelvåg i Lofoten. Han mener at aksjonstiden er viktig å huske på.

– Jeg bruker å tenke med glede på Alta-konflikten. Uten den ville ikke vi sett den store utviklingen i samisk samfunn og kultur. Jeg bruker å si at vi tapte slaget, men vi vant freden.

– Men om en ny Alta-sak dukker opp, er du klar da?

– Selvfølgelig. Ingen tvil. Da tar jeg på meg pesken og blir med. Nei, forresten, den pesken har sett sine bedre dager. Jeg må skaffe meg en ny først, ler Utsi.

• Les mer: Terrorister kontaktet samene
• Les mer: – Vi visste ikke så mye

Kjedet seg på statsministerens kontor

Hun er en av de få som har sovet, spist, lekt og krabbet under bordet til statsministeren i Norge. Hun var riktignok bare fem år.

– Jeg husker at det var kjedelig. Jeg var rastløs og utålmodig, vi var jo der nesten et døgn. Det var fryktelig lenge for en liten jente, sier Ellen Kristine Saba.

6. februar 1981 møter 14 samiske kvinner den nye statsministeren Gro Harlem Brundtland. De krever at hun stopper anleggsarbeidet i Alta. Men statsministeren som har fungert i sitt virke i bare tre dager, kan ikke love samekvinnene noe som helst. Samekvinnene bestemmer seg for å okkupere kontoret til statsministeren. Først etter 18 timer kommer politiet og fjerner kvinnene.

På bildet er femårige Ellen Kristine Saba opptatt med å tegne mens de voksne snakker med statsministeren. Hun kunne merke det på stemmene og ansiktene til de voksne at det de snakket om var alvorlige saker.

– Jeg hadde aldri vært i Stilla så jeg hadde ikke sett selv hva som foregikk der. Jeg tror ikke at jeg riktig forsto hva det var som hadde utløst konflikten, men jeg skjønte såpass at det var noe. Dessuten snakket de med statsministeren som jeg også forsto var en viktig person, sier Ellen Kristine Saba til NRK Sámi Radio.

Men for den lille jenta var det også veldig spennende å være med til Oslo. Hun forteller at hun fikk mange gaver og leker av fremmede folk utenfor Stortinget. De gav henne også håndskrevne kort hvor det sto: "Til en liten tapper jente. Stå på, du er så flink".

– Jeg vet ikke om jeg fortjente slike ord, jeg var jo bare en liten maskot.

Femåringen hadde likevel en stor oppgave som hun husker svært godt. Etter at statsministeren hadde forlatt kontoret og samekvinnene hadde bestemt seg for å bli igjen på kontoret, var de avhengige av å kommunisere med demonstrantene som satt utenfor Stortinget.

Mens kvinnene skrev hemmelige beskjeder på lappene, var det Ellen Kristines jobb å pakke sukkerbiter inn i papirlappene før hun kastet dem ut vinduet. Det var viktig at papirlappene hadde litt tyngde slik at vinden ikke tok dem.

Etter 18 timer kom politiet og bar samekvinnene ut. Mens kvinnene ble satt i én bil som skulle frakte dem til politistasjonen, skulle politiet sende Ellen Kristine til et barnehjem. Da hylte hun så høyt hun bare kunne og fikk til slutt reise sammen med moren sin til politiet.

– Hva med den tegninga som du tegner på bildet? Har du den fortsatt?

– Nei, den ble nok igjen på kontoret. Kanskje Jens Stoltenberg har den i skrivebordskuffen sin den dag i dag, ler Ellen Kristine Saba.