– Inspirert av joike-cd, indianerbøker og sameradioen

I doktorgradsavhandlingen "Ny monumentalitet" viser hun til at arkitektene Christian Sundby og Stein Halvorsen hentet inspirasjon fra "joike-cd´er og indianerbøker.

Arkitektene har forholdt seg overflatiske da de tegnet Sametinget, mener Haugdal.

- Både intensjonen og det bygde resultatet er verdt en diskusjon, skriver hun.

Inspirert av joike-cd og indianerbøker

Haugdal utdyper i avhandlingen arkitektenes overflatiskhet på følgende måte:

- På spørsmål fra en journalist om hvordan formen ble til, svarte de at inspirasjonen til det første utkastet kom fra "Gaups Veiviseren, Ante fra barne-tv og indianerbøker". I det videre arbeidet "skaffet vi oss bøker om emnet og studerte foto. Jeg (Sundby) hørte til og med på sameradioen i bilen på vei til jobben, og vi kjøpte joike-cd´er.

Hun stiller seg kritisk til måte arkitektene har nærmet seg oppgaven.

- De har forholdt seg til det overflatiske og synlige i kulturen og tatt utgangspunkt i enkelte elementer og konsepter som sett utenfra er særegene, eksotiske og fremmede.

- Dette blir for dumt, sier arkitekt Halvorsen.

"Ikoniske etterligninger"

Dr.art Elin Kristine Haugdal hevder videre at resultatet er en bygning som på ingen måte strekker seg over tid, sted og kulturelle koder. 

- Likheten med sameteltet skaper forventning om oppfyllelse av en bestemt kode og lar denne ene bygningsdelen tjene som en tokningsnøkkel til andre arkitektoniske elementer og til bygningen som helhet. 

Haugdal mener detaljer som stålstagene i fasaden mot nord, solskjermene og takutspringet mot sør så vel som strukturen på utsiden av plenumssalen, ikke bare fremstår som motepreget overflatedekorasjon, men som ikoniske etterlikninger av heller anonyme konstruksjoner i samisk byggeskikk, av gjerderm rajer og reisverk.

- Manipulert lavvu 

Om salen hvor sametingsrepresentantene samles fire ganger i året, skriver Haugdal dette:

- Plenumssalen er ingen kopi av sameteltet, men en forstørret og manpulert utgave, splittet i to av en glassboks som er ganske typisk for arkitekturen rundt milleniumsskiftet.

I doktorgradsavhandlingen som har undertittelen "Fire bygninger i Nord-Norge og teorier om monumentalitet mellom 1960 og 2000", bruker Haugdal bekrepet "sameikonografi". 

- Askebegeret banalisering

– Faren med sametingsbygningen er at den mest markante figuren; selve plenumssalen, hele tiden blir repetert i tidsskrifter, aviser og blir dermed til et ikon som skal stå for hele bygningen, sier Elin Kristine Haugdal til NRK.

I intervjuet trekker hun fram noe som synliggjør "ikonet". 

– Askebegeret man har plassert foran inngangsdøra, ligner på plenumssalen. Jeg tror man har gjort det ganske dumt ved å banalisere det på den måten. Samtidig sier dette at det er en billedlig bygningsdel som kan etterlignes og reproduseres. Det er nok problemet med sametingsbygningen.

Askebegeret har imidlertid ikke arkitektene tegnet inn.

Hun synes ikke bygningen er en sterk figur, men sammensatt av mange detaljer.

– Det er det positive med sametingsbygget, og det som gjør den vakker. Mange synes den er flott og det er jo ikke noe galt.

Elin Kristine Haugdal har tatt for seg fire bygninger i Nord-Norge i doktorgradsavhandlingen ved Universitetet i Tromsø: Rådhuset i Mo i Rana, Lofotakvariet i Vågan, Tromsdalen kirke - Ishavskatedralen og Sametinget i Karasjok.