Saka skal opp til plenumsbehandling på Sametinget i Enare på torsdag.
– Jeg vil først høre hva de andre representantene mener om saka før jeg kommer med min mening, forklarer Näkkäläjärvi.
Han er usikker på hvilken vei debatten vil falle.
– Uansett om det blir nei eller ja, vil det være viktig med et stort flertall. Et enstemmig vedtak ville vært det beste, mener sametingspresidenten.
Striden handler om rettigheter
Det store spørsmålet er om hvilke forutsetninger som ligger til grunn for at den finske regjeringa nå omsider .
Sametingspresidenten har senest i dag vært i forhandlinger med regjeringa om saka.
– Retten til land og vann har vært det vanskeligste temaet, forklarer Näkkäläjärvi. Men han ønsker ikke på nåværende tidspunkt å utdype mer konkret hva dette går ut på.
Hvis Sametinget godtar forutsetningene, er regjeringa klar til å sende sin anbefaling til Riksdagen.
– Men dersom det blir nei fra Sametinget, vil regjeringa stanse prosessen. Det kan bety at vi må vente lenge til neste gang, kanskje tiere av år, forklarer sametingspresidenten.
– Sametinget må si ja
HÅPER PÅ JA: Sametingsrepresentant Anne Nuorgam mener at Sametinget må si ja til regjeringas anbefalinger. – I motsatt fall må vi vente lenge til neste sjanse, sier Nuorgam.
Foto: Torgeir Varsi / NRKSpørsmålet om finsk ratifisering av ILO-konvensjonen er blitt diskutert i 25 år.
- Les også:
- Les også:
Sametingsrepresentant Anne Nuorgam mener at Sametinget nå må kjenne sin besøkelsestid.
– Vi har lenge nok ventet på denne muligheten. Derfor er jeg ikke i tvil om at vi må si ja til regjeringens forslag. Ratifiseringa er det viktigste nå. Så får vi føre rettighetsdebatten videre dersom det skulle vise seg nødvendig, sier Nuorgam.
På grunn av sykdom er hun selv forhindret fra å delta på plenumsmøtet.
Norge i førersetet
Norge har som eneste av de fire landende der samer bor ratifisert (undertegnet) denne konvensjonen. Ratifiseringa skjedde i juni 1990, som første land i verden.
Det forholdet at verken Sverige eller Finland har ratifisert ILO-konvensjonen, er for øvrig et utslag av at disse statene har vært usikre på hvilke implikasjoner en eventuell ratifikasjon vil ha for internrettslige forhold og da særlig forpliktelsen om å anerkjenne samiske landrettigheter i artikkel 14.
