Følelsesladet møte med Karasjok

– Forferdelig! Dette korte svaret beskriver den følelsen Velimir Pavlovic (92) har etter gjensynet med den lille samebygda langt oppe i nord.

Hit til Karasjok i Finnmark ble han og nærmere 400 andre jugoslavere sendt til under andre verdenskrig for å dø. De fleste av dem var serbere, men også noen kroater og bosniakker.

Tilfeldigheter førte til at Pavlovic overlevde. Mer enn hunde andre av hans medfanger gikk det ikke like bra med.

– Jeg skulle egentlig jobbe med å bygge en 18 kilometer lang veistrekning mellom Karasjok sentrum og finskegrensa, men så oppdaget tyskerne at jeg var utdannet som bilmekaniker. Derfor ble jeg plassert i bilverkstedet, som de hadde etablert i bygda. Dette var med på å redde livet mitt, forklarer Velimir Pavlovic.

Med på reisen til Karasjok har den tidligere krigsfangen sin kjære kone Moravka, historiker Michael Stokke og fotograf/tolk Sandra Jecmenica. Sistnevnte holder på å lage en TV-dokumentar om Velimir Pavlovic og hans opplevelser under krigen.

• Les også: Sendt 2.760 kilometer på fangeleir

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Utdannet som bilmekaniker

Velimir Pavlovic er født 5. mai 1921 i en landsby utenfor byen Nis i sørlige Serbia. Han tok teknisk skole og ble utdannet bilmekaniker.

I 1941 angrep Nazi-Tyskland Jugoslavia og besatte det. Pavlovic var med som ungdom i Nis i en kommunistisk gruppe, som drev med undergrunnsvirksomhet. De kaltes partisaner.

Våren 1942 ble en tatt og torturert til han angav noen av de andre i gruppen. Gestapo tok så alle de kom over. Og da ble han tatt. Han oppga ikke noen under mishandlingen.

Juni 1942 kom de jugoslaviske fangene til en gjennomgangsleir i Bergen. Der var de en måned før et nytt skip gikk via Tromsø til Karasjok. Før Tromsø var de 400 mann, men i Tromsø skjøt Gestapo alle syke. 26 ble da skutt.

Til Karasjok kom det 374 jugoslaviske fanger i juli 1942. 111 overlevde. Det vil si at 70 prosent av fangene som kom til Karasjok ikke overlevde.

En av fem SS-leirer

Av til sammen 4044 politiske fanger fra Jugoslavia, var det knapt 1600 som overlevde oppholdet i Norge. 2600 ble sendt nordover for å utryddes, og i mellomtiden fikk de bygge veier og jernbane.

Historiker Michael Stokke har forsket på det som skjedde i fangeleirene, som fantes flere steder i Norge under andre verdenskrig. I sin doktoravhandling kommer det frem at forholdene i fangeleiren i Karasjok var ille.

– Karasjok var en av de fem SS-leirene i Norge, og var en av de verste leirene i hele landet. Bare Beisfjord er verre med 82 prosent døde på fire måneder. Denne leiren i Karasjok var, som Velimir Pavlovic selv også sier det, et sted hvor man kom for å dø, forklarer Stokke.

Det var klart allerede i begynnelsen hva formålet var med fangeleiren i Karasjok.

– Fangene skulle arbeide på veien til Finland. I åpningstalen sa den tyske sjefsingeniøren følgende da han kom til Karasjok: Det er 18 kilometer til Finland og for hver 50 meter skal det ligge èn død. Fangene skjønte fort at de ikke var kommet hit for å arbeide, men for å dø, opplyser Stokke.

Et hjertelig møte

Josef Moen (86) var en ungdom på 14 år da Velimir Pavlovic og de andre jugoslaviske fangene kom til Karasjok. Han husker også godt den lille mannen som jobbet i tyskernes garasje.

– Jeg husker denne mannen. Han var ikke så høy av vekst, men han hadde det mye bedre enn de andre fangene her i Karasjok. Han jobbet i verkstedet og han fikk derfor ikke smake kjeppen hver dag, slik som de andre fangene opplevde. Det var nok dette arbeidet som reddet ham fra den sikre død, sier Moen på vei til sitt første møte med Velimir Pavlovic på nesten 70 år.

Hvordan tror du det blir å møte ham igjen?

– Det blir merkelig, svært merkelig. Jeg vet egentlig ikke hva jeg skal si til dette, svarer Moen. Han sier at han aldri trodd at han og Pavlovic noen ganger skulle møtes igjen.

– Jeg trodde ikke at noen av de som satt som fanger her i Karasjok fortsatt var i live. Det hadde jeg liten tro på, men heldigvis lever han og nå er han her igjen.

Inne i resepsjonsområdet på hotellet i Karasjok sitter Velimir Pavlovic, fru Moravka Pavlovic og resten av det serbiske følget og venter på at den lille delegasjonen fra Karasjok skal møte dem.

Med et stort smil om munnen hilser Velimir og Josef på hverandre på serbisk og samisk.

– Han ser ut akkurat som den gang, og som jeg sa tidligere så er han en forholdsvis liten mann. Det er vanskelig å si hvordan minner dette vekker, men det er rart å tenke på alt det som skjedde, forklarer Moen.

Mange karasjokinger hjalp krigsfangene fra Jugoslavia. Blant de som gav dem mat, omsorg og hjertevarme var Kirsten Svineng, som er bedre kjent som «Mamma Karasjok».

Mamma Karasjok ble en kjent figur blant de jugoslaviske fangene, og lenge etter krigen ble hun invitert til Beograd som president Josif Broz Titos offisielle gjest.

– Hjelpen betydde veldig mye, ikke bare på grunn av maten, men også på grunn av den moralske støtten. De følte at de ble møtt med godhet og at de ikke befant seg i et fientligsinnet land. Her var det noen som ville dem vel. Det var veldig farlig å hjelpe, fordi SS fengslet de som ble tatt, forklarer Michael Stokke.

– Måtte bade i den iskalde elva

Etter det hjertelige møtet på hotellet blir det en spasertur i Karasjok sentrum for å se på noen av de plassene som ble åsteder for grusomme hendelser i krigsårene.

Nede ved bredden av Kárášjohka går Velimir Pavlovic ned til vannet. Han gjør korsets tegn og sier noe på serbisk. Til NRK forklarer han dette etter denne seansen:

– Senhøstes det siste året vi var i Karasjok ble fangene tvunget til å bade i elven som var iskald. På det kaldeste var det 38 minusgrader i Karasjok, forteller Pavlovic med lav stemme.

I desember da fangene ble flyttet, var det bare 111 fanger igjen. 261 fanger var da døde, over halvparten var skutt. Det siste SS gjorde, var å skyte de 45 fangene som da var syke. Norske vakter, kalt quislinger, skjøt også fanger.

– Jugoslaverne eller slaverne generelt ble av tyskerne sett på som undermennesker. I tillegg ble jugoslaverne utsatt for et sterkt hat fordi de var partisaner. De hadde drept en del tyskere i 1941-1942, og derfor ville tyskerne ta hevn. Egentlig skulle det drepes tusen jugoslavere for hver tysker som ble drept, forklarer Michael Stokke.